Hultsfred, 2004

Remi Langseth og Jonas Nilsson presenterer et utvalg av høydepunkter og skuffelser fra 2004s Rockparty i Hultsfred.

Relaterte sider:

Konsert: Jens Lekman

Med fet musikk og godt humør satte vi oss i bilen onsdags kveld, på vei til Hultsfred i Småland, Sverige. Vi kjørte hele natten, kjørte feil, og fikk minimalt med søvn. Da er det godt at man kan legge seg å sove når man kommer frem, før det braker løs. Trodde vi…
Etter en altfor snau time på øyet, bar turen til teltscena Atlantis for å se MESHUGGAH. Jævlig (og) nedstemt mattematikkmetall tok elegant knekken på det som måtte finnes av søvn i kroppen. Det er sykt tungt, teknisk og tight - men det blir, som på bandets foreløpig siste skive, Nothing og veldig kjedelig i lengden. Jeg var klar for å bli stålsatt av dette bandet live, men det ble jeg dessverre ikke. Visuelt sett er det heller ikke mye å skrive hjem til redaktøren om. Fet posering av vokalist Jens Kidman, men også det blir litt kjedelig i lengden. Meshuggah er som Wenche Foss og Alex Rosén - de må nytes i små mengder. (RSL)

Så, etter å ha tørket blodet fra ørene, var det klart for PJ HARVEY på Hultsfreds største scene, Hawaii. Forrige gang jeg så Mirakelkvinnen™ var på Quartfestivalen 2001. Det første jeg la merke til var at hun har byttet ut bandet - med unntak av trommisen - siden sist. På Quart hadde hun en kvinnelig gitarist som stod litt i bakgrunnen og spilte det hun skulle, og kun det. Dyktig gitarist, for all del, men ingen scenepersonlighet. Og akkurat det synes jeg sceneshowet til PJ Harvey har manglet. PJ Harvey live anno 2004 består av en trommis som av og til spiller keyboard, en bassist, og en gitarist som av og til også trakterer trommene.
Who The Fuck åpner festen, og den nye gitaristen viser umiddelbart at han fortjener sin plass i bandet. En rabiat og energisk herremann, med litt av samme spillestil som Omar Rodriguez-Lopez - gitarist i The Mars Volta og tidligere At The Drive-In. Han slurver, men treffer de tonene han skal. Dette synes jeg gir PJ Harvey det skitne og rå lydbildet som passer henne best.
Hun er enormt dyktig til å vurdere hvilke låter som passer til å spilles live. Og hun spiller også noen nye låter som hun mener egner seg live, men som ikke finnes på plate. En slik artist kan man ikke ha annet enn respekt for. PJ Harvey på plate varierer litt, alt etter hvordan hun vil det skal høres ut. PJ Harvey live er derimot skittent, dystert og grumsete, samtidig som det er fengende, vakkert og variert. Samtlige låter kunne vært fra samme skive, til tross for at hun spiller spor fra alle platene sine. Høydepunktet kom da de spilte Down By The Water fra skiva To Bring You My Love; hennes mest groovy og drivende låt gjør seg enda bedre live. Når hun i tillegg begynner å gapskratte midt i låta (tror det var på grunn av gitaristen og trommisens koring), er opplevelsen komplett. Jeg må også få takke svensken (han må ha vært svensk) som stadig ropte på Who The Fuck gjennom hele konserten. Han brakte fram minnene om den alt annet en nyktre vågehvalen av en mann jeg opplevde på Quart '99. Jeg var på konsert med Mogwai, og han ropte stadig ”Country House, Contry House!” Etter et par låter med undring, både fra bandet og med-publikumere, begynte han å synge: ”Lives in a house, a very big house in the country!” hvorpå vokalisten i Mogwai svarte: ”We’re not fuckin’ Blur!” på herrrlig skottsk. Aaah, minner... Takk Svensken! (RSL)

The Roots
The Roots så jeg for første gang på Quartfestivalen '99. Jeg og en kompis slappet av i ølavdelinga i Bendiksbukta, da det plutelig slentret et hiphop-band på scena. Med band mener jeg faktiske instrumenter. I mangel av søvn virket det veldig sent da jeg inntar plassen foran en fullpakket Pampas-scene. Det tok ikke lang tid å skjønne at The Roots har blitt ganske store på fem år. Scenen virket som om den er uendelig langt fremme, og opplegget kom med en merkelig bismak av en MTV-konsert Jeg følte ikke at bandet kommuniserte med publikum i det hele tatt. Etter å ha overvært seks, sju låter blant krydderduftende rastafaris og fulle fjortiser, gikk turen videre til et klamt liggeunderlag. Camping er camping. (RSL)

Pixies - de kom, de spilte, de gikk. Ja, det var nesten sånn. Når du har 100 hitlåter å velge mellom, har du ikke tid til småprat. Ikke et lite ”Hello!” engang. De åpnet med en av mine favoritter, Bone Machine, og etter det kjørte de på med den ene kanon-låta etter den andre. Det hele var som en gigantisk hit-parade, hvor låtene kommer rett etter hverandre som musikkhistoriske rockeperler på en reunion-snor. De gjorde ikke mye ut av seg på scenen, men de utstrålte såpass mye sjel, og en slags sjarme, at de veide opp for betongskoene. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve å høre Where Is My Mind live, men det fikk jeg. Ekstatisk. Et lite ekstranummer fikk vi også, med Debaser, og vips; drøyt én og en halv time var over. Som sidemannen min sa; “There will never be another Pixies reunion-tour, dude. This is history… Now let's go get drunk!” (RSL)


FREDAG:

Soulfly
Bandet til ikke ukjente Sepultura-helt Max Cavalera. Undertegnede har tidligere gitt bandets tre foregående utgivelser en lytt, uten å bli sittende igjen med den helt store bakoversveisen. Kompanjong Langseth ga meg en guerrilla-innføring i bandets siste verk, Prophecy, på bilturen nedover - en skitten, groovy og variert affære som i aller høyeste grad svingte godt. Det var derfor med stor spenning vi inntok den store Hawaii-scenen, lørdag. Et par minutter over kl. 15 kom en tydeligvis spilleglad Max Cavalera ut på scenen, for anledningen iført festivalens største sjarmoffensiv - en svensk fotball-landslagstrøye med Cavalera nr. 666 på ryggen. Bandet dro i gang med tittelkuttet fra siste album, Prophecy, i et godt balansert lydbilde, og det trøkka dermed skikkelig. Faktisk den eneste konserten hvor jeg trengte ørepropper. Soulfly spilte bra, og jeg tok stadig vekk meg selv i å trekke på smilebandet mens jeg noterte i blokka. Etter et par låter fra Prophecy dro gutta i gang tonene fra Roots, Bloody Roots, en av Sepulturas virkelig store jump-tha-fuck-up-låter. Herfra og ut ble det umulig å stå stille. Både jeg og Langseth'en sloss oss til fremste rad, og lot det stå til. Resten av konserten var en opplevelse... Festivalens desiderte høydepunkt for mitt vedkommende.
Det var oppholdsdag denne lørdagen. Dette, kombinert med kraftig moshing på sanda foran scena, resulterte i å støvlegge publikum store deler av konserten. Wicked! Eller som Langseth så flott sa det; ”Det er ikke hver dag jeg står på et jorde i Småland og tar kollektive spensthopp, mens en illsint brasilianer skriker ’Jump tha fuck up!'” (JN)

Fra en sinna, men akk så tøff herremann fra Brasil, til ei minst like tøff canadisk dame. Finnes det noen tøffere dame i hele verden? PEACHES, eller Merrill Nisker som hun egentlig heter, har etter hvert hentet opp anseelig popularitet, og det er slettes ikke rart. Makan til ”in your face”-sceneshow skal du lete lenge etter. Hennes elektroniske sex-punk får en helt ny dimensjon live. Sceneshowet, kombinert med høyt volum og ruvende bass, gjør Peaches til en sinnsyk live-opplevelse. Når du i tillegg slenger på at 99% av tekstene hennes handler om sex, ligger alt på plass for at det bare må bli sykt. Jeg har sett Peaches én gang før, i fjor da hun varmet hun opp for Marilyn Manson i Oslo Spektrum og tok det uforberedte publikumet på senga. Den konserten var litt annerledes. I Spektrum var hun litt på bortebane, og det var ikke mange i publikum som hadde hørt henne før. Hun har senere uttalt at hun, under hele Manson-turnéen, følte at hun hadde publikum mot seg, og fikk en ”nå skal jeg faen meg vise dem”-holdning. På Hultsfred, derimot, var hun så til de grader på hjemmebane. Hun virket mer avslappet, uten at det dempet verken energien eller humøret. Låter som I Don’t Give A Fuck, Shake Yer Dix og Kick It er sikre vinnere blant publikum - sistnevnte faktisk en duett med Iggy Pop, med Iggy på storskjerm! Utrolig bra utført. Det var sikkert et par av publikum som ikke var helt tilstede, og som trodde at Iggy Pop faktisk var der. Men det var han altså ikke, selv om attityden hans har tatt bolig i ei dame fra Canada. (JN)

Vi gikk dessverre glipp av et par konserter denne dagen, da Hultsfred-folka foretok en rekke endringer i programmet, uten at dette ble opplyst bra nok (ingen vi pratet med hadde heller fått det med seg...) Ash ble flyttet til i ett-to tiden på dagen, og da vi skulle å se Hatebreed var to minutter med Ill Niño alt vi fikk. Utrolig irriterende, men det er rart hva et par stärk-öl gjør for humøret... Tviler på at noe ville ha toppet Soulfly og Peaches uansett.


LØRDAG:
Mens fredagen var het og tørr, var lørdagen fuktigere enn et nachspiel med John Bonham og Odd Iversen. Regnet høljet ned, og vi fant fort ut at teltet vårt var omtrent like vanntett som en tepose… Men hva gjør dét når det er den store rocke-dagen på Hultsfred?

Svenske BACKYARD BABIES har en stor fanskare i Sverige, og mange møtte opp på Hawaii-scenen for å se dem. Selv har jeg, med unntak av et par låter, aldri hatt noe særlig til overs for dette bandet. Jeg liker elementer av låtene, men jeg synes det blir litt for enkelt. Ikke teknisk sett, men melodilinjene synes jeg ofte ikke er helt der de skal. Men, for all del, en bra konsert. Bandet er meget stødig, og er visuelt sett på plass. På deres nyeste plate, Stockholm Syndrome, finnes låta Friends, der blant annet Danko Jones og Happy-Tom med flere medvirker på vokal. Da kom det ikke som noe stort sjokk at Danko Jones og Lars Winnerbäck plutselig entret scenen. Og er det noe vi liker så er det gjesteartister. Bra konsert, kjedelige låter.

Broder Daniel er et band jeg lenge har hatt sansen for. Den små-sure/falske vokalen er med på å gi BD et litt naivt lydbilde. Nilsson var ikke så keen på å se dette bandet live, men jeg klarte å overbevise ham om at det kom til å bli bra. Så feil kan man ta.
Henrik Berggren må være den dårligste live-vokalisten jeg har opplevd noen sinne. Fytti hælvete så surt den fyren synger! Han ødela hele konserten for min del, og overskygget resten av bandet - som for øvrig gjorde en flott jobb.
Jeg merket jeg ble litt flau, spanderte en Päroncider på Nilsson, og ba om unnskyldning. (RSL)

Courtney Love har tydeligvis blitt inspirert av Austin Powers-filmene, og da mest av Dr.Evil-karakteren. Hun har nemlig klonet seg selv, og laget sin egen lille mini-Courtney. Det kan i alle fall høres slik ut. Brody Armstrong, vokalist og gitarist i THE DISTILLERS, høres nemlig mer ut som Courtney Love enn Love selv. Det hele er faktisk litt skremmende... Jeg garanterer deg; hadde jeg vært sveiseblind den dagen, så hadde jeg trodd at Courtney Love spilte, og at arrangørene bare hadde glemt å opplyse om det. ”Fy faen, Courtney Love var på Hultsfred og spilte bare nye låter - og de sugde enda mer enn de på skiva hennes!”, ville konklusjonen blitt da. (JN)

Rocke-sosialistene i THE (INTERNATIONAL) NOISE CONSPIRACY har nettopp spilt inn skive med den legendariske produsenten Rick Rubin. Den heter Armed Love, og ser ut til å bli hur bra som helst. Da burde ikke noe stå i veien for at de skulle kunne ta av. Bandet er nemlig et av de beste bandene jeg har sett live. Den smått legendariske vokalisten Dennis Lyxzén (tidligere i oppløste Refused) har en scenetilstedeværelse som er ganske unik. Stilen hans er verken brautende eller selvgod, og sånn sett er han er rake motsetningen til for eksempel Dave Wyndorf (Monster Magnet) og Danko Jones. Kanskje har han mer til felles med Thomas Öberg i bob hund? Han vil bare danse og kose seg, og det smitter over på publikum. Vi fikk servert låter fra alle skivene deres, og de nye låtene hørtes meget bra ut. Det overrasket meg litt at de ikke spilte The Reproduction Of Death, fra Survival Sickness, men de har sikkert sine grunner.


Danko Jones... DANKO JONES! Aaah, et av de kuleste live-bandene i verden, spør du meg. Den canadiske trioen leverer deilig blues-inspirert rock, og er et maskineri som aldri slipper opp for drivstoff. På Hultsfred virket det som om drivstoffet var svensk melk. Vokalist og gitarist Danko Jones (etter dette omtalt som D.Jones) tømte nemlig fire-fem glass melk gjennom konserten, før han ga klar beskjed til scene-crewet; ”We need more milk. I want more” Når du kan få melk til å være rock'n’'roll, da er du ”The Man”. Danko Jones leverer, gang på gang, og D.Jones har publikum i sin svette hånd fra første stund. Publikum messer navnet hans, og han stopper opp og nyter hvert sekund, før han sier; ”I really like that song. You’ve got yourselves a hit right there”. De sparket i gang med tittelsporet fra deres nyeste skive, We Sweat Blood, og derfra og ut fantes det ingen dødpunkter. D.Jones hadde spørrerunde med publikum, med svaralternativene ’bra’ eller ’anus’: ”Danko Jones, ’bra’ or ’anus’? How ’bout we play the Hawaiian stage next year (den største scenen), bra or anus?” Småpraten mellom låtene funket som bare det, med humoren og attityden til D.Jones. Når han står på scenen er han verdens beste i alt, og kan få alt og alle han vil. Det er i alle fall det han utstråler. Det eneste jeg har å utsette på Danko Jones live, er at D.Jones ofte synger lettere/enklere/dårligere vokallinjer på enkelte partier. Låta Dance mister alt som gjør den til den låta den er på skiva når D.Jonas bytter vokallinja på refrenget.
Men bortsett fra dét er det ingenting som legger demper på stemningen. Låter som Play The Blues, Lovercall, Mango Kid (MANGO Kid, ikke MONGO Kid - som jeg hørte noen synge. Svensker...) og We Sweat Blood er bare noen av mange høydepunkter i denne oppvisningen i rock.
Bra or anus? Utvilsomt 'bra', Danko. (JN)


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information

(Strut)

Vellykket integrering mellom etiopisk jazzpionér og britiske fusjonister.

Flere:

Okkervil River - The Stage Names
Salvatore - Tempo