Riddu Riddu 2010

groove har besøkt urfolksfestivalen Riddu Riddu, der headlinerne Tinariwen og Mari Boine leverte flotte øyeblikk i vakre Manndalen.

Magne Johnsen 

28.07.10

Alle foto: pressebilder/Ørjan Bertelsen/Marius Fiskum (Riddu Riddu)

Riddu Riddu er ikke som festivaler flest. Med sitt fokus på egne røtter har festivalen i løpet av sine 19 år vært med på å sette sjøsamisk kultur på dagsorden. Festivalen startet som en grillfest for ungdom i Manndalen i Kåfjord Kommune som ville vite mer om det foreldregenerasjonen hadde forsøkt å tie i hjel. Samisk identitet har vært offer for en knallhard fornorskningsprosess, med skammelig undertrykking av eget språk og kultur som resultat. Det er ikke mange år siden samiske røtter var noe man ikke snakket om.

I dag har dette heldigvis endret seg og i den sammenheng har Riddu Riddu spilt en viktig rolle.

Med knutepunktstatus er festivalen inne i varmen til Kulturdepartementet, og i sitt nittende år fortsetter Riddu å knytte bånd med andre urfolk og deres kultur og musikk fra hele verden. Årets program bød som vanlig på en stor dose samisk musikk, med Wimme og Mari Boine som de største navnene. I tillegg presenterte festivalen musikk fra Sør-Amerika, Asia og ikke minst Afrika, der headlineren Tinariwen var hovedgrunnen til at denne penn (også i år) satte kursen mot vakre Manndalen i Nord-Troms.

Nomadene og de tidligere krigerne i Tinariwen så jeg første gang på Øya i 2007, en konsert som overasket stort med suggererende ørkenblues og meditative gitarriff, unnfanget i Saharas nådeløse ørken og fremført med en glød som satte spor. Siden den gang er Tinariwen blitt et band som foruten hyppige klubbturnéer i Europa og Amerika, også spiller på de største rockfestivalene i verden. Åpnet VM i Sør-Afrika gjorde bandet også. Ting har endret seg raskt for Tinariwen, som vi her på groove med jevne mellomrom har rost i skyene. Klart jeg gledet meg til konserten første kveld på festivalen. Og fett nok innfridde den også!

Tinariwen gav oss perkusjonsbasert groove, elektrisk gitarglede og musikk som på hypnotisk vis forplantet seg i bakken og fikk den til å vibrere i takt med et band som på Riddu-scenen i flekkene leverte konsertøyeblikk blant de beste for undertegnede denne sommeren. Med bluesens urrøtter i bunn, strakk de tidligere krigere en linje fra Saharas ugjestmilde ørken til vestlig populærmusikk, der det var lett å høre klang fra afroamerikansk blueskultur i musikktradisjonen Tinariwen er sprunget ut av.

Ved å mikse gammel kulturarv og moderne uttrykk, skaper bandet musikk som glir omtrent like lett og liflig inn i ørene til de som liker rock, som til de som finner glede i den såkalte verdensmusikken. At noen mente det ble vel stillestående får så være, bandet på sju slynget nemlig sine suggererende og fascinerende repeterende (gitar)toner mot de mektige fjellene som omkranser Manndalen, og i takt med den glimrende sjøørret-elva som flyter forbi festivalområdet, klarte Tinariwen å skape musikkøyeblikk av nesten svimmel vakker karakter. Med samme knep som også Sonic Youth, Motorpsycho og Black Mountain benytter seg av, uten annen sammenligning for øvrig, kutter Afrikas mest fremadstormende band i stor grad solopartier og lar kollektive drooner regjere med i flekkene hypnotiserende effekt.

Vann er liv. Tinariwen makter å snakke om selvfølger uten at det ett sekund føles feil, og som headliner på fredagen gjorde de jobben sin – og vel så det!

Denne penn har bodd i området en liten evighet tilbake, noen av mine beste venner kommer fra Manndalen - klart jeg har besøkt festivalen en rekke ganger (gjerne kombinert med fisketur). Ikke nødvendigvis for musikken, selv om jeg jaggu har noen fine konsertøyeblikk fra Riddu lagret på minnet. Det er nok likevel kombinasjonen av fine folk, gode vibrasjoner og glede av å delta på en festival som har en overbevisning og mening i bunn. Riddu Riddu har betydd enormt mye for aksept for egne samiske røtter for veldig mange, og som brekkstang for en bevist ny generasjon har festivalen i Manndalen spilt en nøkkelrolle.

Lørdag og hytta neste, eller? Etter en svinkald kveld i forveien varmet sola endelig og var nok en medvirkende årsak til at det ble ett døgn til i nydelige omgivelser (selv om også lørdagen ble kald på kvelden). Mari Boine var headliner på kveld to. Som en av samefolkets største kunstnere, har den vevre kvinnen vært både rebell og musiker av verdensformat (objektivt) siden hun sto fram med brask og bram på åttitallet. Mari Boines lange kamp for aksept av samisk språk og kultur kan knapt overvurderes, der er hun uangripelig – og fortjener all mulig respekt.

Rent musikalsk er jeg vel ikke akkurat noen kjempestor fan. Har noen skiver og har også sett Mari Boine på scene med jevne mellomrom, selv om det nå er mange år siden siste møte. Kult da å berette om en konsert på Riddu som på sitt beste fikk nakkehår til å stritte. Med Roger Ludvigsens gitar tilbake i dirigentrollen, og med musikere fra Zanzibar i Øst-Afrika, samt hennes eget faste band i ryggen, viste Boine fram en uimotståelig utstråling og en stemme som heldigvis overdøvet det skravlende publikummet foran scenen. På hjemmebane, må vi vel kunne si, framsto Boine som både kraftfull og sår, hele tiden med smil og verdighet en dronning verdig.

Gjensidig kjærlighet skaper gjerne fine øyeblikk. Mari Boines konsert på årets Riddu Riddu var intet unntak. Massivt, heftig og til tider rørende vakkert. Muligens var jeg høy på fjell, fjord og gode vibrasjoner, uten at det nødvendigvis tar bort glansen av små øyeblikk så sterke at jeg slet med en stor, varm klump i halsen (hjelp!).

Riddu Riddu har fått knutepunktstatus og kraftig økte bevilgninger, likevel vil jeg påstå – uten på noen måte være noen ekspert – at det ventede og nødvendige spranget i ambisjoner, nytenkning og endring stadig lar vente på seg. Programmet ellers inneholdt navn som svensksamiske Wimme (beste konsert på festivalen ifølge fruen) og elektropoperne i F.A.C.E (bildet), men ellers var det ganske grått – også ifølge folk som skjønner seg på sånt. Hyggelig var det likevel i Manndalen også denne gang, selv om jeg må påpeke at festivalmaten har vært bedre, samt at ølet var dyrt i en meningsløs plassert skjenkesone BAK scenen.

Nå er jeg på ingen måte noen utpreget lytter av såkalt urfolksmusikk. Men jeg liker festivalen, og håper på nye takter – og kanskje nye koster. Neste år er det tjueårsjubileum. Tør jeg foreslå verdens beste Neil Young med litervis av indianerblod i årene.

Dét hadde vært noe!


 


comments powered by Disqus