Nisennenmondai, Mono 3. juli

Intet ekstranummer, null publikumsfrieri og ingen kort vei til nødutgangen for et høyt kroppstemperert og fullt Mono. Oslo-sommeren blir neppe bedre enn dette.

Relaterte sider:

Nisennenmondai

De er ikke veldig utadvendte med sitt publikum der de står de tre jentene i Nisennenmondai, men det er kanskje heller ingen som forventet akkurat det. Vi snakker tross alt om et sjangeroverskridende band som henter elementer fra jazz så vel som elektronika, fra støy så vel som pop, alt levert uten at et eneste ord går gjennom mikrofonen- alt er bare et eneste stort vepsebol av gjennomtenkt lyd. Men når jeg tenker gjennom det i ettertid finnes det knapt noe mer publikumsfriende enn et band som spiller låter de selv liker og som de oppmøtte elsker.

I regi av konsertforeningen Deathjazz var Nisennenmonai på hastevisitt i Norge i forbindelse med deres opptreden på Roskilde dagen før. Tidligere visitter her til lands har brakt lovord om deres opptredner både på Safe As Milk og som oppvarming for superstøy-gruppa til Thurston Moore, Original Silence, under Øyanatt i 2008. Forventningene var høye, det samme var temperaturen, og sjelden smaker pils like godt som når man er klemt inn i et hjørne med folk dansende / nikkende anerkjennende rundt seg fra alle kanter. Alt klaffet på Mono denne kvelden, og vi fikk ikke overraskende servert en av de virkelig store konsertopplevelsene av året.

Settet åpnet med klare elektronika-referanser, og med stor trang til bruk av repetisjoner kunne begynnelsen virke nesten i overkant intens. Allerede fra første tone hadde Nisennenmondai publikum i sin hule hånd, og folk klatret opp på alskens gjenstander for å se noe i det hele tatt. Det lille jeg så understreket i grunn hva jeg allerede hadde forventet av disse jentene; gitarist Ma-Chan står store deler av settet med ryggen til publikum, trommis Hime gir trommesettet energisk juling fra første slag og bassist Zai – vel hun så jeg ikke i det hele tatt.

Men så var det heller ikke sceneopptredenen som sto i fokus, det var lyden. Og det var en ekstremt godt skrudd lydvegg som bare fortsatte å utvide seg. Allerede som andre låt slapp jentene ”hiten” Mirrorball løs på publikum – 12 minutter har sjelden gått så raskt og blitt så behagelig utført, ikke ett sekund var overflødig, ikke en detalj kunne uteblitt.

Via noe eldre materiale fra tiden før Destination Tokyo tok de oss inn i den tyngre delen av settet, hvor støyende gitarer og dekonstruksjon av lydbildet sto i fokus. Hele konsertopplevelsen varte ikke mer enn en knapp time, og med nesten hver eneste låt opp i mot 10 minutters varighet ble det heller ikke tid til mer enn 5-6 låter, det obligatoriske ekstranummeret uteble, og det til tross for at mange sto igjen og klappet lenge etter at lydkunstnerne var gått av scenen.

Alt i alt hadde denne konserten mye til felles med den som Battles leverte på samme utested for noen år tilbake, det var høyt, svett og ekstrem matematisk vellykke med tanke på all lyden som velvet ut av høytalerne. Det gjør at denne konserten med Nisennenmondai fort ende opp med å ha samme klassikerstatus blant Oslos konserthungrige publikum.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Belle & Sebastian - The Life Pursuit

(Rough Trade)

Belle&Sebastian fortset si melankolske ferd i popskyene.

Flere:

The Samuel Jackson Five - Same, Same, But Different
Ghostface Killah - Fishscale