• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• lister
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Festival: Bukta 2008

Tromsø 17-19. juli: Utsolgt, strålende vær og med opplagte høydepunkt fra Patti Smith og Madrugada, men også små overraskelser som Sixtyniners og The Mojomatics. Femårsjubilanten i Tromsø leverte varene, til tross for noe konservativ booking.

Magne Johnsen 

21.07.08

I sitt femte år klarte festivalen å selge alle billettene, og det betyr at rundt 20000, inkludert gratisarrangementet, har fått med seg god stemning og konserter denne helga. Med stort sett sol fra skyfri himmel har festivalen hatt en perfekt ramme, der den nye scenen i Paradisbukta var årets flotte nyvinning.

Torsdag
Italia har mer å tilby enn korrupte politikere, mafia, Vatikanet og kjip fotball. Fra Støvellandet kommer duoen The Mojomatics, for anledning utvidet til en trio, og de overbeviste med hissig garasjerock, fengende riff, tøff attityde og et knippe låter som fungerte som en strålende start for festivalen. Definitivt på høyde med pasta og vin, og et godt eksempel på at også søreuropeiske rockeband har noe å melde.

Mange, inkludert undertegnede, var overbevist om at amerikanske Woven Hand, med en glødende David Eugene Edwards i front, skulle levere en av festivalens beste konserter, men den gang ei. Øya-konserten i fjor var enorm, men i nord klarte ikke Edwards å tenne massene denne gangen. Litt usikker på hvorfor det ble som det ble, men en av grunnene er åpenbar. Det bløende trekkspillet, et av varemerkene til Edwards ruvende tilstedeværelse var ikke med til Tromsø. I stede var det gitarer som sto i sentrum, der en karismatisk frontmann - sittende selvsagt - forsøkte å piske bandet mot den gammeltestamentlige svovelvreden de har inne. Uten helt å lykkes. Dessverre.

Dronningen i Bukta
Festivalens første dag, i strålende sol og praktfullt vær, var liksom dagen da håp og drømmer skulle innfries. Patti Smith i fjæresteinene i Nord-Norge, med glitrende tilbakemeldinger fra konserten i Molde dagen før. Dette kunne da ikke gå galt, og det gjorde det ikke heller, selv om det var skuffende å konstatere at det ikke ble plass i settet til to av hennes aller beste sanger; Gloria og Free Money.

Med en øm Dancing Barefoot åpnet en smilende legende i front av hennes faste band, der gitarist Lenny Kaye og trommeslager Jay Dee Daugherty har vært med siden starten på søttitallet. Ta med Tony Shanahan på bass og sønnen Jackson Smith på gitar, og dermed skulle alle involverte være nevnt.

Starten var fin, men da Patti Smith jazzet i gang en ufokusert versjon av Jimi Hendrix' Are You Experienced sank intensiteten, og første del av konserten ble mest preget av hygge og sjarm. Men en aldeles strålende Because the Night tente gnister, og deretter smelte dronningen av nydelige Ghost Dance og en himla fin versjon av Nirvanas Smells Like Teen Spirit. Temperaturen steg og siste halvdel av konserten var direkte strålende, der høydepunktet Rock'n'roll Nigger var gåsehudfremkallende med en snerrende Patti Smith som slet av alle strenger på sin elektriske gitar.

Men, så var det slutt. Altfor, altfor tidlig. Med en halvtime til er jeg overbevist om at denne konserten hadde eksplodert og med det skrevet seg inn i historiebøkene med gullskrift. Likevel var det fantastisk fint å oppleve dronningen i levende live igjen. Vis, kjærlig og øm, men fremdeles snerrende sint og hudløs desperat; Patti Smith, i en alder av 61, står frem med kraft og dirrende intensitet, der fjorårets flotte album Twelve og Bukta-konserten er råsterke bevis på at hun ennå har masse å melde.

Fra scene kom det kjærlighetserklæringer til Tromsø og festivalen. Smith gjorde det klinkende klart at hun ønsket seg tilbake, og jeg er overbevist om at alle inne på en utsolgt festival ønsker det samme. Så da er vel neste års første booking i boks?

Slapt og lunkent fra Michael Krohn
Når Raga Rockers åpnet fredagen lå det liksom i kortene at en velopplagt høvding skulle blåse ut klassikere på rekke og rad, og med det stoppe kjeften på de som mener bandet tilhører nostalgisk fortid. Starten, med en tøff versjon av Slakt tente håp om noe stort, men Krohn & Co lot stort sett åttitallet være i fred, på bekostning av slapt nittitallsmateriale og nyere stoff. At en smilende Krohn fortjener hver krone han får for festivaljobber denne sommeren kan nok diskuteres, for det er mildt sagt pussig og arrogant at han lar være å spille gullrekka fra åttitallet. Her hadde i alle fall Raga muligheten, men grep den ikke, og resultatet ble en av de dårligste Raga Rockers konsertene jeg noen sinne har sett. Slapt og lunket fra et av tidenes aller, aller beste norske rockeband.

Den nederlandske duoen Sixtyniners var en av festivalens morsomste overraskelser, der de med pur sjarm avleverte et sett det luktet svidd av. Bevæpnet med gitar og tommer avleverte duoen fengende og punka rockabilly med avtrykk av garasjeblues og annet snadder. Også med kvinnelig trommis da! Helt siden jeg ble dratt inn i Velvet Underground og Mo Tuckers primitive trommeklasking, har kvinnelige skinnpiskere vært eh... musikk i mine ører. Det er noe eget med den spinkle, feminine rytmen. Vel, Claudia Hek hamret i alle fall så energisk løs på trommesettet at undertegnede ble sjarmert i knestående. Så kan dere mene så mye dere bare måtte ønske.

Kvinnelige trommeslagere er nemlig stilig uansett!

Den nye vinen
Duoer er tydeligvis den nye musikalske vinen. Amerikanske Two Gallants er et godt eksempel, der de minimaliserer bråket, men like fullt avleverer et kraftfullt lydbilde. Med drypp fra folk og country, er det like fullt energisk indierock som sto i sentrum når duoen på tromme og gitar angrep Bukta og et publikum som avmålt holdt seg unna. Scenen ble nok for diger, for tiltross for hardt og intenst arbeid klarte ikke bandet å kommunisere i særlig grad med sitt publikum. Men bevares, fansen fikk sitt gjennom gullkorn fra den nye platen, samt snadder fra strålende What the Toll Tells. Duoen hadde nok likevel kommet bedre til rette på en liten klubb, eller i Buktas tilfelle – på den minste scenen.

The Grand, Danko Jones og The Vibrators for ha meg unnskyldt, for det blir feil å mene noe om deres konserter da jeg bare fikk med meg deler av de, men det låt rimelig tøft – spesielt fra en ung Amund Maarud, som helt korrekt har forkastet kjedelig og forutsigbar blues til fordel for støyende gitarkaskader og revolusjonær MC5-rock. Slik kan vi selvsagt like. Kudos også til sinna og snerrende Danko Jones, som jeg likevel mener å ha hørt sterkere ved tidligere anledninger.

Sjenerte skotupptittere: Se og lær!
Los Plantronics må være et av Norges aller beste livepakker, visuelt overdådig og musikalsk uimotståelig. Blåserekken, villdyret bak trommene, alltid tilstedeværende Mona Varpe, og banditter som har skjønt at rock også inneholder et underholdningsmoment. Fra surf til twang og spagettiwestern med ekko av Ennio Morricone - Los Plantronics er strålende hele veien, der de med begge bein i 50 og 60-tallet koker i hop et brygg som smaker forfriskende ferskt.

Jeg har skrytt av banden før, og gjør det mer enn gjerne igjen, for kraftpakken de leverte fredag kveld var både tett og fengende frekk. Når de først fikk sjansen til å spille på festivalen (Blitzen Trapper avlyste) gjorde bandet helt klart maksimalt ut av dette. Det nøye planlagte (?) stuntet da gitarist Staxrud ruslet fra scenen og ned i fjærsteinene, for deretter å klyve opp i en båt som tøffet ut på havet, mens han hele tiden vrengte av seg hylende gitartoner var imponerende koreografert og rasende moro.

Strange Color Blue
Mektig. Det må være konklusjonen etter maktdemonstrasjonen fra "nye" Madrugada. Jeg må bare innrømme at jeg har vært en smule skeptisk til at Høyem & Co er ute på veien igjen med sisteskiva og herrene Cato Salsa og Kloster Jensen som gitaristerstatning for avdøde Robert Burås. Avslutningen i de lyse nattetimer fredag var imidlertid av et slikt kaliber at det nå føles både rett og riktig at fansen får oppleve bandets beste skive – også live. Med et naturlig fokus på det ferskeste materialet forener Madrugada kred og kommers på en måte ingen andre norske rockeband er i nærheten av i 2008, og selv om mange ikke helt var fornøyd med konserten (de tar feil) føltes bandet som en monumental vegg, med et større lydbilde – og ennå mer gitarstøy – enn sist jeg så de.

Fra starten med What's on Your Mind til avslutningen The Kids Are on High Street, bandet låt eksplosivt fra en scene de har stått mange ganger tidligere. En messende Høyem tente gnister, mens bandet oste av råskap i lange versjoner av hitparaden de hadde med seg. Hva som skjer videre er ikke godt å vite, men at Madrugada har gjort rett i å ta sisteplaten ut på veien hersker det ingen som helst tvil om.

Thank you and goodnight
På vei inn til festivalområdet på lørdag var det umulig å ikke høre Åge Aleksandersen, som med Lys & Varme fikk sola til å bryte gjennom skydekket akkurat når saksofonsoloen kom inn. Elg i solnedgang, og pur bensin for hysterisk bøllete 50-åringer på vei fremover i køen. Nå skal jeg ikke uttale meg om verken Åge eller bookingen av han, men la meg kort skyte inn at da neste band, The Fuckemos, gikk på hovedscenen rømte Åge-publikummet til øldrikking i skogen, der de nok tekte sitt om galskapen som utfoldet seg langt der fremme.

Hva skal en så si om undergrunnsbandet Fuckemos fra Austin, Texas? Tja, de så relativt farlige ut, dessuten bråkte de monotont og messende foran et publikum som ikke helt våget å nærme seg scenen. Med vreng på mikrofonen var det ikke lett å oppfatte budskapet, men bandet leverte skitten kraut - et sted mellom Mark E. Smiths The Fall og David Thomas' Pere Ubu - tilsatt en dose atonal galskap og mørk råskap. Visuelt var dette i nærheten av et freakshow, med en liten gutt som løp rundt med det norsk flagg på scenen. Særegent, og om jeg får tilføye, mye bedre enn jeg hadde fryktet.

Mellom hver låt var budskapet hørbart og gjentakende: Thank you and good night! Takk det samme til noe av det rareste og særeste som har satt sine bein i Bukta

The Legendary Shack Shakers ble siste konsert for undertegnede denne festivalen, og selv om jeg har sett de mange ganger før, senest i Bergen i vår, er det bare å fastslå at denne gjengen aldri slutter å imponere. Overgangen fra små mørke lokaler til en stor utendørsscene ble tatt med glans, selv om vi nok var noen som savnet den lille tatoverte duracell-gitaristen David Lee, som var erstattet av Duane Denison fra Jesus Lizard. Med sin særegne miks av bluegrass, blues, country, polka og punk feide bandet over publikum, som selvsagt lot seg rive med av vokalist J.D.Wilkens’ gymnastikkøvelser i front for et band som har større appell enn man kanskje skulle tro. The Legendary Shack Shakers satte massene i bevegelse, med en konsert som garantert gjorde at de fikk nye venner.

Vel blåst til Bukta, som i sitt femte år endelig fikk det været festivalen fortjener. Med utsolgte dager og solid økonomi burde fundamentet for fremtiden være i orden, og så blir det spennende å se om byens andre store festival, Døgnvill – med Sex Pistols på plakaten – senere i sommer matcher dette. Avslutningsvis må jeg også tilføye at til tross for mange fine konserter og suveren stemning er det snev av konservatisme over deler av bookingen, for når det gjelder blant annet ny og frisk indie henger ikke festivalen med i svingene.

Dessuten MÅ gjengangere som Dum Dum Boys få være i fred nå!

Alle fotos av Magne Johnsen.
Bildet av Patti Smith er hentet fra utstillingen "We Are Ugly, But We Have The Music" av kunstnerne Nicolas Woche og Ida Walenius.