These Machines Kill Fashion, Blårock 16. november 2012

Strålende kveld i ånden til Woody Guthrie. Fire låtskrivere, fire gitarer, fire konserter - og tidvis magi.

Magne Johnsen

19.11.12

Relaterte sider:

The Felice Brothers til Drammen

Foto: Stig Brøndbo (flere bilder i galleri som du finner ved å klikke på vilkårlig bilde)

Blårock i Tromsø viderefører tradisjonen med å samle forskjellige artister og band under forskjellige bannere. Rockfest, Countryfest og Folkfest – og nå også These Machines Kill Fashion, der fire låtskrivere med gitar og stemme var den musikalske underholdningen denne riktig så flotte helaftenen i nord. Tittelen på arrangementet spiller på Woody Guthries gitarsignatur – This machine kills fascists – og funket særdeles fint til å sette stemningen for kvelden.

De nye gitarkameratene, lød det fordomsfullt fra enkelte i forkant. En kjedelig visekveld, mente andre. Vel, de tok feil. Fryktelig feil. Fra Morten Lundes hissige gitarriff, via Torgeir Waldemars smygende tristesse og rennesteinspoesien signert Einar Stenseng, til den grandiose avslutningen av Ledfoot, alias Tim Scott McConnel, var denne konsertkvelden alt annet en kjedelig.

50% av The Mormones, medlem i Shit City og Kosmik Boogie Tribe (for å nevne noen av de mange banda han har en finger med i), Morten Lunde, åpnet kvelden med elektrisk twang, hissige gitarføring og en stemme som spyttet ut sitt budskap med ekko fra Lemmy i røsten. Ikke mye visesang med andre ord. Mye av låtmaterialet var hentet fra det nye albumet til Kosmik Boogie Tribe, og det fungerte riktig så fint, ikke minst til å blåse øregangene rene, før mer neddempete toner sto på menyen.

Torgeir Waldemar har nylig sluppet en strålende EP, og med dét tatt steget fra medlem i The Devil & The Almighty Blues, til en av landets mest lovende singer/songwriters. Waldemar dykker i tristessen til Jason Molina, og byr også på ekko fra så vel Gene Clark som Townes Van Zandt, hele veien med en original og velutviklet låtskriverpenn, samt en stemme som bærer musikken på ypperlig vis.

Det er bare å notere seg navnet, først som sist. Torgeir Waldemar står nemlig frem som en av landets mest lovende artister – uansett sjanger - for øyeblikket. Halvtimen han leverte, med litt hjelp fra sin gode venn Einar Stenseng, var i alle strålende, for ikke å si magisk i flekkene. Waldemar har en følsom klo som griper – og holder fast i dykk mot nattsvart noir og sår tristesse.

Mye skal gå galt om ikke artisten tar steget fra undergrunn til bredere lag. Låtene, arrangementene, fremføringen. Her er alt på plass. Det er bare å begynne å glede seg til album, samt å se Torgeir Waldemar fra en scene igjen. Vedder en kasse julebrus på at låtskriveren spiller på neste års Øyafestival.

En annen som hadde fortjent et nasjonalt gjennombrudd er Einar Stenseng. Låtskriveren albumdebuterte fra exil i Berlin på midten av 00-tallet, med kulthelt Nikki Sudden (RIP) som produsent. Debuten fikk sin oppfølger i 2010, og neste år er treeren klar, ifølge Stenseng selv. Foruten å reise rundt på egenhånd, har artisten en cv som også innbefatter medlemskap i punkorkestret Happy Dagger, samt bidrag på et knippe hyllestplater med mere.

Stenseng har markert seg i den norske undergrunnen i mange år. Fra en scene har den høyreiste skikkelsen bydd på seg selv. Det innbefatter slitesterke låter fra eksiltilværelse, dekadanse, rus og knuste hjertelag. Vi snakker om skitten realisme, fargerik surrealisme og den evige skammen, musikalsk med (klassiske) spor av så vel Velvet Underground som Bob Dylan og Townes Van Zandt, uten at de står i veien for Stensengs egen røst.

En røst som denne fredagen gav folk valuta for inngangspengene med en lekker konserthalvtime, som også innbefattet en tåredryppende fin versjon av Townes Van Zandts Rake – av Einar Stenseng selv utropt til verdens fineste sang.

At kveldens headliner, Ledfoot alias Tim Scott McConnel, skulle imponere så til de grader, hadde jeg virkelig ikke trodd på forhånd. Amerikaneren i norsk eksil sto 22 år tilbake i spissen for et band som var i ferd med å bli svære på den internasjonale musikkarenaen. Havalinas het trioen som reiste verden rundt, fikk celebre fans som Bruce Springsteen og strålende mottakelse blant et voksende publikum. Etter kun ett album ble bandet borte, Tim Scott traff kjærligheten i Norge og verden ble snudd på hodet.

Etter noen plater under eget navn, og Havalinas-comeback, har det vært artistnavnet Ledfoot som har vært prosjektet til McConnel de siste årene. Han har gjestet Tromsø noen ganger, men det begynner å bli noen år siden nå. På et eller annet vis forsvant han fra radaren (i alle fall min), men etter en aldeles strålende konsert på Blårock kan jeg love dere at han er tilbake.

Etter førti år i bransjen holder fremdeles Tim Scott McConnel koken. Som enmannsorkestret Ledfoot gyver han løs på tolvstrenger (gitar), mens takten klappes, munnspillet gjaller og en tynn tatovert kropp spytter, roper og slynger ut tekstlinjer med den samme intensiteten jeg minnes fra Havalinas i konserttapping en liten evighet tilbake. Mannen fremstår som en gråhåret, men akk så tøff krysning av Keith Richards og et tagget kjernekraftverk, selv om han i det sivile innehar rollen som myk småbarnsfar for tiden.

At fansen fikk High Hopes som ekstranummer var stas. Det er det også å kunne skryte av en veteran som fremdeles leverer staselige konserter. Ledfoot imponerte (og overrasket) med kveldens beste show. De gamle er eldst, og jeg er en ignorant som straffes med å skrive «Tim Scott er fremdeles tøffere enn toget» på tavla 100 ganger, samt kjøpe opp det nyeste materialet jeg mangler i katalogen hans.