Egersund Visefestival 2010

groove.no var på plass på underlige Egersund Visefestival, og rapporterer fra svovelkristne monstre, indiehelter, høns og norsk pophistorie.

Foto: Nils Kristian Thompson Eikeland

Egersund Visefestival er en litt underlig festival. Programmet er nemlig nokså todelt. På den ene siden har man folk som Hanne Boel, Kine Hellebust, Jørn Hoel, Kari Svendsen, og all slags bartrubadurer slik man forventer av en traust norsk festival. Solid og publikumsvennlig, for all del, men på den andre siden har man indiehelter som blant andre Ben + Vesper, Stanley Brinks og Danielson. Det er denne indieprofilen som gjør visefestivalen til landets aller mest interessante festival.

I Was A Kings Frode Strømstad har i flere år stått for bookingen på en liten del av visefestivalen. Han har fått frie tøyler til å hente nesten hvem han vil til den lille kystbyen på sørvestlandet, og han har gjennom flere år benyttet anledningen til å fylle sin del av programmet med indiepop av aller beste merke.

Jeg overrasker vel ingen når jeg avslører at denne artikkelen handler om denne delen av festivalen.

I en omtale av konsertene en klarte å få med seg på Egersund Visefestival er det naturlig å starte med Egersunds eneste kongelige - Stanley Brinks. Jeg fikk dessverre ikke med meg lørdagskonserten alle snakket om som årets store visefestivaløyeblikk, men sammen med alltid like søte og sjarmerende Freschard i Kreuzberg Museum på torsdag leverte de en konsert full av sedvanlig godt gitarspill, flotte melodier, irriterende catchy refrenger og så store mengder sjarme at det nesten var verdt turen alene. Den perfekte måten å åpne visefestivalen på, til tross for "hønsa" (visefestival-gjenganger og sjefs-hysjer Asbjørn Holleruds treffende uttrykk for folk som ikke klarer å holde kjeft og heller kakler i vei som om de var hjemme i egen stue) som ikke skjønte at det var bandet og ikke de selv som var underholdningen. Alt var som før i Egersund, med andre ord.

Simen Tangen ble anbefalt som en fyr vi absolutt ikke måtte gå glipp av, og i Egersund betyr ofte en slik anbefaling noe i nærheten av at man har muligheten til å få med seg noe helt spesielt før alle andre plutselig begynner å snakke om hvor store fans de har vært i lange tider. Tangen har masse potensiale til å bli en bra visesanger, men da må han fri seg litt mer fra å kopiere Nick Drake slik han gjorde her. Misforstå meg ikke, Nick Drake er absolutt en bra mann å rappe fra, men når det gjennom en hel konsert er så likt at det nesten blir kopiering holder det ikke for min del. Jens Carelius startet på samme måte, og har utviklet seg videre til å bli en av landets aller beste visesangere - eller singer/songwritere om du vil være veldig vrang (teit) og vanskelig. Jeg ser ingen grunn til at ikke Simen Tangen skal kunne gjøre det samme gitt tid og gode samarbeidspartnere.

Fredrikstadkåbbåyene Tellusalie, eller telusali som Egersunderne etter mye fundering og prøving av forskjellige uttalemåter valgte å kalle dem, viste seg fra sin beste side og ga oss versjoner av sisteplatas låtmateriale som tidvis befant seg på grensa til magisk. At den siste plata er altfor lang er noe jeg har sagt siden jeg hørte den for første gang, men live blir materialet med ett frigjort fra albumets klamme hånd og låtene får stå mer for seg selv. Det er de i utmerket god stand til, og blandet med et lite knippe godlåter fra de første to platene utgjorde de en konsert jeg vil huske lenge.

Før festivalen var jeg både veldig skeptisk til The Loch Ness Mouses annonserte Flair For Darjeeling-konsert, og samtidig nesten latterlig forventningsfull til å få servert en av de aller mest innflytelsesrike norske platene de siste tjue åra spilt fra start til slutt fra scenen. Skepsisen kom jo av at denne utgaven av The Loch Ness Mouse aldeles ikke er det samme bandet som spilte inn Flair For Darjeeling i 1999. Siden den gang har bandet vært i en konstant fornyelsesprosess hvor medlemmer har kommet og gått og musikken har blitt glattere og mer polert. Fra den rufsete indiepopen på Flair For Darjeeling via vestkystpop i The Beach Boys' nabolag på Key West til en polert og perfeksjonert Steely Dan-vibb på 11-22 og videre til den ultraglatte RnB-en de ga oss med fjorårets kritikerroste (det har de forsåvidt vært alle sammen) New Grafitti.

Jeg kunne selvsagt spart meg den bekymringen. Ole Johannes Åleskjær, bandets ubestridte sjef og eneste gjenværende medlem fra de ti år gamle innspilingene, ledet bandet med stor entusiasme gjennom hele den fantastiske plata på en slik måte at det – nesten – var som om tiden hadde stått stille. Denne plata er plantegningene for stort sett alt som har blitt utgitt fra Oslos indiepopscene de siste par åra. Monzano, My Little Pony, The Little Hands Of Asphalt og Hiawata! skylder alle veldig mye til The Loch Ness Mouse og deres Flair For Darjeeling. Festivalens høydepunkt så langt, og hadde det ikke vært for en «hemmelig» og uannonsert I Was A King-konsert dagen etter hadde det nok vært denne jeg tutet mine omgivelser ørene fulle om nå i tiden etter festivalens ende.

Happy Dagger spilte tidlig på fredag, og var akkurat så drita, bråkete og totalt feil som jeg håpa de ville være. Gospelpunken deres var akkurat det man trengte for å nullstille seg etter gårsdagens konserter, og i tillegg var det ekstra moro å se de forferdede ansiktene på enkelte av publikummerne som hadde kommet tidlig for å sikre seg en god plass til den akustiske Ingenting-konserten som skulle finne sted etter at surrebukkene i Happy Dagger hadde spilt. Lite ante de at det ikke var et trivelig og hyggelig kristent band som skulle synge pene viser, men en svovelkristent monster som spydde ut sin eder, galle og bitterhet over seg selv og publikummerne som var så heldige eller uheldige å overvære det hele. Stor moro for min del ihvertfall, og litt festlig at Happy Dagger-medlem Einar Stenseng prutet nedover til karakter fire etter at jeg opprinnelig mente det var en grei femmer.

Den påfølgende konserten med Ben & Vesper hadde jeg helt sikkert likt enda litt bedre om de ikke spilte rett etter en veldig god Happy Dagger-konsert. For all del, det var fint og sånn, men som helhet rørte det meg liksom ikke noe sted. Enkelte låter var skrekkelig fine, mens andre ble litt vel uengasjerende for min del akkurat der og da. Jeg lover å ta turen for å gi dem en ny sjanse dersom de skulle dukke opp på en scene i nærheten av meg.

Bergen Mandolinband hadde også tatt turen tilbake til visefestivalen etter fjorårets kjempesuksess, og Mandolinbandet er det jo alltid koselig å se, men de kunne med fordel ha skrudd opp tempoet litt denne gangen. Jada, jeg skjønner at de har ei plate å markedsføre, og at den er noe mer dempet enn den forrige, men der konserten i fjor minnet mer om en låvefest hvor Gamle-Erik selv spilte fele og trampa takta med hoven ble dette liksom bare en vanlig konsert. Stort pluss for tidvis hysterisk morsom snakking mellom sangene, men det skal jo ikke være sånn at det er scenepraten man husker best fra en konsert.

Ortolan spilte på samme scene i fjor også, og leverte en konsert som var nesten akkurat lik. Ikke fnugg av utvikling å spore, selv med et ferskt album i bagasjen, og det er jo veldig synd. I fjor mente jeg at det var en helt ok konsert av et band med masse potensiale. I år tror jeg nok det var en helt ok konsert av et band som neppe har så mye mer å komme med.

I Was A King sto for festivalens store konsert for min del. Konserten sto ikke på programmet, men ettersom plata er spilt inn med folk som alle spilte på festivalen i en eller annen sammenheng var det ikke veldig overraskende når nyheten kom om at det ble en ekstrakonsert med selveste I Was A King klemt innimellom Ortolan og Danielson. Det ble en gjennomgang av den nye plata, med mye gjester på scenen med både blås og ekstra koring. Som vanlig når det gjelder I Was A King var det skeivt, skranglete med mye forvrengte gitarer, men denne gangen serverte de opp sitt tighteste show på så lenge jeg kan huske dem. Det var akkurat passe bråkete, akkurat passe kaotisk, og jeg er ikke sikker på om jeg noen gang har sett dem bedre.

Festivalens aller største indietrekkplaster Danielson var akkurat så hektisk skrikende som jeg hadde regnet med, men liveutgaven av låtene sjarmerer meg veldig mye mer enn de gjør på plate. Daniel Smith gikk hele festivalen kledd som en bestefar med høyt buksefeste, leatherman, og skjorta godt nedi buksa. Noe som på merkelig vis gjorde konsertopplevelsen bedre, når han og resten av bandet kom på scenen i like uniformer som virket å være en hybrid av korpsuniform og speideruniform. Tøft var det uansett, og enda en gang leverte Danielson en konsert på Egersund Visefestival som det nok vil bli snakket om i årene som kommer.

Var det alt? Selvsagt var det ikke det. Hadde spillestedene hatt bedre plass slik at jeg hadde kommet inn, hadde jeg garantert fått med meg både norges beste (sammen med Stein Torleif Bjella) visesanger – Tønes, Skjelvekommode (sideprosjektet til Frode Strømstad og Tønes), Robyn Hitchcock, Trio Søts sjarmerende Motorpsycho-versjoner på nynorsk, Steve Wynn og ikke minst Tom Roger Aadlands fantastiske nynorske gjendiktninger av Bob Dylans ikke mindre fantastiske Blood On The Tracks. Men skitt au, det jeg fikk sett og hørt var bra nok til at jeg dra hjem med stort smil om munnen som ikke helt har forsvunnet enda.

Akkurat som i fjor, og sannsynligvis akkurat som neste år.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4

(Mego)

Jeg er glad. Jeg synger. Og 1,2,3 nydelige kutt fra alternativscenens vidunderbarn.

Flere:

Deportees - Under the Pavement - The Beach
Safariari - Zebra Knights