Bel Canto

Rockefeller 20.04.02

Relaterte sider:

Talisman

Fortsatt er det Anneli Dreckers alvesang som får Bel Canto til å beherske de eventyrlige strengene. Kveldens happening fløyt behagelig over i et elektronisk landskap og en gammel ringrev har bare med å spisse ørene ekstra.

Plutselig står hun der, erten, med et lurt glimt i øyet. Bel Canto har listet seg ut på scena som sorte silhuetter mot den blå wide screenen av en bakvegg. Det har blitt kveld på Rockefeller og foran oss åpenbarer det seg en vidunderlig stjernehimmel som tangerer kveldens kvinne. Det hele starter rolig, nesten som en vuggesang. Night Lady er første låt ut fra den nye skiva. Dreckers synthlyder føyer seg behagelig inn etter vokalen på suggererende vis. Lydmiksen til Gaute Barlindhaug puster oss så vidt i nakken tett fulgt av den seige bassen til Aslak Dørum som varsler om søte drømmer. Heldigvis, Nils Johansens gitar drar oss finslepent av gårde før vi lener oss fullstendig tilbake i stoisk ro.

Stjernehimmelen forsvinner og en rad bowlingkjegler pryder plutselig skjermen. Andreas Eriksens perkusjon spriter opp Feels Like I’m Already Flying til en gledelig overraskelse. Tablas funker knall og får den enkle poplåta til å bli en artig lek. Men vi skal til varmere strøk. Stemninga stiger blant et, tilsynelatende, kondisjonert publikum i det et strykerarrangement under luftige skyer får publikum til å lette noen centimeter. Johansens elektroniske fiolin gjør turen til Bombay, det er rødt lys i lokalet og bassen får blodpumpa til å sirkulere betraktelig. Drecker svinger oss rundt et par, tre trinn før Johansens fiolin tar over i et soloparti en Balkan Boogie verdig. Hun har testet oss nå og vet hva vi går gode for (ditto!). Dermed gir Bel Canto oss grønt lys før de, noe avventende – og gudbedre hvilken herlig fornøyelse – lar en splitter elektronisk versjon av Unicorn høste applaus. Der Drecker vanligvis puster oss varmt i ørene, dirrer cymbalene fritt. Så er et pustepause før vi nok en gang dras med på langtur. Rush gis en sterk åpning med Jane Kelly og Drecker på vokal. Nå har låta et velkomponert driv du skal høre lenge på uten å la deg rive med. Ikke minst når Dreckers velkjente alvesang av magiske lyder gjør en aldri så liten piruett.

Foolish Ship åpner med en lengre instrumentalsekvens før vokal, trommer og bass slipper til. Skjermen prydes av deilige bølger som vugger oss tilbake i tid. Nå er det bare rett og rimelig at Walking Will får oss til å huske gamle vinterdrømmer. Likevel tar ikke låta av, trass i et oppbyggelig arrangement, noe som kanskje skyldes at Bel Canto framfører en streit versjon av originalen? Corals, Jade & Pearls er blant det nye materialet som ikke innfrir en spennende åpning. Publikum er noe reserverte, muligens har de gamle låtene gitt mersmak? All kreditt til bassist og perkusjonist for å få futt i en tidvis slapp melodi. Og ganske riktig: Spiderdust får folk til å klappe og hoppe himmelhøyt. Bel Canto befinner seg in limbo; mellom gammelt og nytt. Glassmaker er et pyntelig avbrekk før vi innhentes av Birds Of Passage – her en herlig lydfusion hvor perkusjon og gitar får boltre seg fritt. Plutselig er det ingen tvil: Dreckers vokal blander seg som det reineste dop i årene. Det slår meg at mange vokalister kan søke trøst i et velutrusta studio dersom en liveopptreden skulle gå skeis. Merkelig er det derimot å oppleve at Anneli Dreckers vokal oftest er enda bedre live. Her ligger gløden og styrken til Bel Canto stadig. Så er det hæla i taket: You Rock My World minner mye om Dreckers soloprosjekt på egen plate. I kveld er låta skyld i mye liv og røre trass i noe feedback underveis. bandet med en fornøyelig reggae-aktig åpning av Rumour og nok en gang sitter applausen løst etterfulgt av hjertelig jubel. Vi er virkelig varme i trøya i det Didn’t You Know It gir oss afrikanske trommer så hele gulvet rister. Johansens gitar gir oss en real funky oppkvikker som får oss til å ville ha – selvsagt – mer.

Til sist har Drecker bestemt seg for å avrunde med tysk detektime: Ladonia er virkelig vakker i sin pompøse strengekakofoni av pop-elektronika. Hele tre ekstranumre glir rett hjem med Dorothy’s Victory, Shimmering, Warm &Bright (som utarta seg som det reineste Da Capo til tider) og en – hjelpe og trøste at det er mulig – femtitalls bebop-versjon av Feels Like I’m Already Flying. Råkult, spør du meg. Bel Canto viser slagkraft når de virkelig vil.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Hunx and His Punx - Gay Singles

(True Panther)

Klart det er flåsete og klart det er vulgært, men det har blitt en samling låter som utelukkende består av gullkorn.

Flere:

Information - Biomekano
Bonnie Prince Billy - The Letting Go