Reza Aghamir, John Dee 23. september

En autoritær og mektig regi ble fremvist av Reza Aghamir over sitt ensemble denne aftenen, det ble nesten for mye.

Relaterte sider:

Reza Aghamir

Alle bilder: Solveig Haugen

Det formelig dugger på vinduene ti minutter før innslipp på John Dee. Det halvveis gjennomsiktige vinduet på den lydgjennomtrengende veggen avslører en Reza Aghamir i storform som i kjent stil dirigerer, plasserer og regisserer sitt ensemble. Med dette virker det som han har satt en støkk i bandet som ikke løser seg opp før langt ut i konserten.

Selv om HipSoul er en platedebut, er det ingen debut for Reza som artist. For allmennheten er han kanskje mest kjent for hjertebarnet Gli Scapoli; et mannskor med store ambisjoner som herjet vilt og hemningsløst på 90-tallet. Som musiker for øvrig har han etter hvert opparbeidet seg en imponerende CV, særlig innen klassisk musikk.

Men selv om hans kjærlighet til soul- og hip hop-uttrykket har vært til stede lenge, er ikke prosjektet blitt realitet før nå - nærmere fem år etter at platens første låt ble skrevet. Spente bekjente entrer sakte men sikker lokalet. Men ikke før to timer etter døråpning - da stemningen for lengst har satt seg på et fullsatt John Dee - entrer 9-mannsbesetningen scenen.

Reza Aghamir liker å ha kontroll i alle ledd, og han oser av autoritet fra første trommeslag, altså lenge før han har åpnet munnen. Det er helt tydelig at dette skaper en ærefrykt hos den øvrige besetningen og det gir seg utslag i høye skuldre og en relativt passiv åpning som forplanter seg utover i konsertens første avdeling.

Åpningen er for øvrig svak på flere områder; Den består blant annet i et par låter som ikke en gang finnes på platen. Selv om platen i praksis bare inneholder 9 låter, er det nok av andre sterke ballader å ta av; Med en fremføring av Allthathiphop ville for eksempel Andreas 'HornLover' Løvolds elegante traktering av trompeten - slik den fremstår på innspillingen - muligens kommet til sin rett.

Enda mindre forståelig er det imidlertid at han dropper melodiøse Transformer; en repetetiv og ettertenksom låt som er like genial som den er enkel. Aghamir burde i fremtiden være forsiktig med å utelate en slik gratismulighet til å involvere kompetansen som bor i dette ensemblet.

Med femtelåten Mirrorz får vi endelig et vendepunkt i konserten. Assosiasjonene går umiddelbart til en av de moderne soulens mestre; Anthony Hamilton. Og han gjør utvilsomt noe riktig. Når bandet i tillegg begynner å kommunisere - både med Reza, med publikum og ikke minst innad - leverer de for første gang noe som minner om løs snipp. Det er likevel strengt tatt litt i seneste laget i en konsert som såvidt teller 40 minutter.

Homage er den andre perlen på en snor av oppadgående intensitet. Låten er en stayer og kveldens første allsangtrigger med sitt tiltalende bossariff. Den innledningsvis dårlige balansen mellom korjentene og resten av bandet begynner dessuten å jevne seg ut, og bandet forvandler seg fra passivt til aktivt i løpet av de 5 minuttene sangen varer. Det er eksempelvis veldig forløsende å observere hvordan det nå begynner å gnistre av André Viervoll og hans Fender Rhodes. Det er nesten ubegripelig at dette ikke har skjedd før. Og det er ikke minst virkelig synd for konserten som helhet at bandet ikke klarer å leve opp til Rezas vedvarende nerve og løssluppenhet før helt mot slutten.

Noe er imidlertid gjennomført; Rezas ujålete fremtoning på scenen. Musikken er akkurat det han sier at den er; Soul rett i trynet. Hverken mer eller mindre. Når han midt i settet oppfordrer publikum til å kjøpe platen kun dersom de liker det de hører, er dette helt i tråd med den "take it or leave it"-holdningen som gjennomsyrer alt han har uttalt om platen på forhånd, og det er på ingen måte påtatt.

Når Reza forlater scenen for siste gang, er det et tydelig forvirret ensemble som står tilbake. Den avslutningsvis vaklende regien er et godt bilde på den generelt dårlige kommunikasjonen mellom band og hovedutøver. Likevel føler jeg meg temmelig sikker på at Reza Aghamir med en lengre settliste og litt lavere skuldre vil være en liveartist å se opp for i fremtiden.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

Arve Henriksen - Sakuteiki
When - Trippy Happy