Konsert: Calexico

Rockefeller, 26. oktober: Nok en stilfull opptreden fra Calexico, men denne konserten nådde aldri helt opp i taket.

To minutter ut i denne konserten var Calexico verdens beste band. Gåsehuden kom i det øyeblikk Martin Wenk og Jacob Valenzuela løftet trompetene for første gang, tror det var på Roka (Danza de la Muerte) - da Joey Burns gikk ned på kne og John Convertino ble oppslukt av den rullende highwayen som steg opp bak sekstetten. De inviterte til fest og åpnet forrykende, men det spørs om ikke den lange turneen hadde satt sine spor. "It's the last gig of the tour, and you know what that means" fristet Burns innledningsvis - men konserten ble ikke helt det fyrverkeri av en avslutning det var lov å håpe på. Det var derfor litt symptomatisk at han midtveis kommenterte noe tørrere: "It's a sunday, right". Kanskje han ikke fikk den responsen han håpet på og som han jobbet hardt med å skape i begynnelsen (invitasjon til allsang og klapping). Godeste Burns virket egentlig litt småtverr, kjeftet på Convertino, glefset litt - kanskje halvt på spøk - til publikum og klaget på rusten stemme etter mange uker på veien. Det ble i det hele tatt ikke den løsslupne kvelden som dette kunne blitt.

De 20 første minuttene var uansett særdeles strålende der dette fantastiske bandet briljerte med sørvestlige tortilla & western-toner. Joey Burns har ikke bare skiftet ut arbeidsskjorten med dress, men også på kort tid beveget seg fra å være en introvert vokalist til en showmann som tydelig trives på en stor scene. At konserten dovnet litt utover skyldes nok både komposisjonen av låtrekkefølgen og også den noe rigide formen disse musikerne jobber under. Settet virket meget planlagt, regissert, og det er litt rart med så mange dyktige instrumentalister at det ikke gis større rom for impulsivitet eller improvisasjon. Men du verden, som de gutta spiller. Jeg får aldri nok av å se på John Convertinos definisjon av cool bak trommene, og jeg fulgte litt ekstra med på en annen favoritt; Paul Niehaus, denne lange, stoiske fyren på pedal steel/gitar som aldri gjør mye ut av seg, men som har så stor betydning for hele bandet.

Det er klart at et feststemt publikum trives aller best med de lett spiselige mariachi-aktige låtene, og det er et tveegget sverd, både noe av Calexicos "problem" og styrke at de også favner over mer innadvendte, lydmalende ting og renere rockelåter. Konserten ble like mye en velsmakende tapas som en storslagen fiesta, der bandet ville gi oss litt av alt: De kontante rockerne, den spanske sangen, fengende mariachi, latino dub og nattlige stemningsbilder fra ørkenlandskapet de tegner for oss. De er et band som ikke står stille, som hele tiden er i bevegelse gjennom dette landskapet, slik forfilmen på bakteppet tok oss med på en lang kjøretur gjennom Tucsons gater. Det er nettopp denne mangfoldigheten som gjør Calexico så spennende, selv om ikke alle er enige i det. To fyrer som stod bak meg karakteriserte Guero Canelo som "Halvdan Sivertsen" og Victor Jara's Hands som "Gypsy Kings". Akkurat det var vel litt urettferdig, og kanskje ikke representativt for de fleste som var tilstede på et omtrent utsolgt Rockefeller.

De eldre og mest umiddelbare låtene (The Ballad of Cable Hogue, Loves Alone Again Or, Not Even Stevie Nicks) fikk bedre mottagelse enn de nye (House of Valparaiso, Man Made Lake, Fractured Air), men Carried to Dust er deres beste skive på en stund, og jeg vil tro disse blir minst like kanonifisert til neste gang.

Dette var nok en fin opptreden fra et band som er i ferd med å få en fantastisk rekke låter å velge fra, og selv om kulissene var de samme ble ikke denne konserten like minneverdig som sist de besøkte Rockefeller.

Alle fotos: Chris Erlbeck.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Mathias Stubø - 1979

(BBE)

Entusiasme, ånd og imperfeksjonisme gjør 1979 til et album for nåtiden, fremtiden og fortiden.

Flere:

Marissa Nadler - Little Hells
Silverchair - Diorama