Anmeldelse helt uten betydning

Med utgangspunkt i Coldplays konsert i Norge, reflekterer vår ferske skribent her litt over anmelderens rolle i dag, eksemplifisert fra et par av landets største aviser.

Som blodfan blir det selvsagt helt dødfødt for meg å skulle forsøke meg på en anmeldelse av fredagens konsert i Oslo Spektrum. Coldplay er for meg et av verdens aller beste band, og det å ha stått så godt som helt inntil scenen, er uansett intet godt grunnlag for en kritikk (tatt lydbildet akkurat på det punktet i betraktning).

Jeg har likevel lyst til å reflektere litt over musikkanmelderens rolle, kanskje spesielt hva konsertanmelderi angår.

Da Coldplay i 2000 skulle spille konsert i Oslo for første gang, ble konserten avlyst grunnet sykdom hos gitarist John Buckland. Året etter var de tilbake, og bandets popularitet hadde i løpet av det lille året steget såpass at konserten ble flyttet fra John Dee til Rockefeller. (Coldplay på John Dee - tenke seg til!) Akkurat denne historien, som presentert i Dagsavisen, er av typen journalistikk jeg som musikkelsker og skribent gisper etter i dette havet av overflatisk og forutsigbar norsk musikkjournalistikk.

Det er selvsagt dumt av meg som ung og uvitende å generalisere. Er det ett felt hvor "undergrunns"-journalistikken på generell basis overgår den vi daglig får presentert i dagens mest profilerte medier, så er det innen kultur- og musikkjournalistikken. Og da snakker jeg først og fremst om "populærkulturen", uten at jeg skal begi meg ut på en begrepsdefinisjon av denne. Jeg ønsker bare å formidle hvorfor jeg mener at anmelderi hos våre mest fremtredende mediekanaler svært sjeldent foregår på musikkens egne premisser.

Da Dagbladet ved Sven Ove Bakke i lørdagens utgave satte sine inntrykk fra fredagens Coldplay-konsert på papiret, var terningkastets tre øyne svært toneangivende for anmeldelsen som helhet. Anmelderen måtte selvsagt - som alltid - vurdere i hvilken grad detaljer rundt bandets historie og beskrivelser av virkemidler i musikken er nødvendig, basert på ulike faktorer, deriblant bandets posisjon i musikkverdenen. De fleste i akkurat denne anmeldelsens tiltenkte målgruppe kjenner nok allerede i en viss grad til hva Coldplay står for rent musikalsk.

Nevnte anmeldelse har mange gode vendinger og formuleringer, men de sier meg forbausende lite om selve musikken;

"Coldplay innehar en unik storhet, en evne til storslagenhet som er mer elegant enn den er pompøs, mer svulmende enn den er svulstig, mer søkende enn den er safe."

Aftenposten
Men det er ikke bare i Dagbladet at populærmusikkanmelder har sansen for det abstrakte. Noen av de medieinstansene vi vanligvis oppfatter som seriøse og velinformerte, har et lignende syndrom. Populærmusikkanmeldelser i Aftenposten er ikke bare middelmådige, men også ofte så skandaløst dårlige, at de alene er halve grunnen til at jeg sluttet å abonnere. (Ja, det stemmer; den andre skyldes trang og usympatisk studentøkonomi).

For meg blir det helt ubegripelig at en avis som fremstår så detaljorientert kaster seg ut i følelsesladde beskrivelser med en grad av subjektivitet som får Tor Milde til å virke som en møtereferent i forhold. Og problemet ligger ikke nødvendigvis i selve subjektiviteten, men snarer hvilke verktøy som brukes for å ytre den.

"Men det som på plate er et knippe spretne og fengende låter i erkebristisk beattradisjon druknet fullstendig da de ble luftet på hovedscenen i Middelalderparken. Låtene var sølete fremført og lyden var grumsete hele veien."

Slik står det skrevet i anmeldelsen av konserten til rockebandet Dirty Pretty Things i forbindelse med årets Øyafestival, ført i pennen av Cecilie Asker for Aftenposten. Anmeldelsen gir helt sikkert mening for både Asker selv og tilhengere av de britiske rockerne, men for meg som ikke har hørt noe verken om eller av disse, forteller den meg dessverre fint lite om selve musikken.

Det samme finner vi igjen i hennes anmeldelse av Mary J. Bliges nye skive Growing Pains av 5. februar inneværende år:

"Låtene på Growing Pains er raffinerte, elegante, velproporsjonerte, glossy og smarte. De er derimot ikke spekket med overraskelser"

Hvilke elementer benytter man for å få ting til å låte velproporsjonert, glossy og smart? Hva er en erkebritisk beattradisjon? I Askers tekster er rasjonelle svar på slike spørsmål byttet ut med hemningsløs, påtrengende og svært abstrakt adjektivbruk. Tekstene mister på den måten mye av sin verdi som anmeldelser, fordi jeg som leser ikke henger med på de personlige knagger som anmelderen her velger å henge sine oppfatninger på.

Det finnes riktignok ingen oppskrift for hvordan beskrive musikk i ord, og det er lite sannsynlig at noen noensinne vil finne den. Men med det privilegiet som følger med det å være fast ansatt musikkskribent i en av Norges største mediebedrifter, burde det medfølge en forventning til vedkommende om alltid å strebe etter å lære sin målgruppe å kjenne.

De klassiske disipliner
I Dagbladet herjer professor Ståle Wikshåland i spissen for den spalteplassen som er viet klassisk musikk.For en knapp måned tilbake overvar han årets sesongåpning i Oslo-filharmonien, der dirigent Jukka-Pekka Saraste i følge anmelderen gjorde en kompromissløs tolkning av blant andre impresjonisten Maurice Ravels Daphnis et Chloë. Men det var ett stykke som gjorde enda sterkere inntrykk på anmelderen;

"Og så, Magnus Lindbergs nye "Seht die Sonne", som uten blygsel henter inn den flotte romantiske orkestergestikken fra den tidlige Schönberg som Lindberg hadde lånt tittelen fra. Han maler med bred pensel og favner hele paletten fra seinromantikk til den store, symfoniske samtidsmusikktradisjonen."

En leser med den minste lille fot innenfor det klassiske felt vil skjønne hva det er snakk om her. Her har Bakke og Asker noe å lære om formidling.

Jeg anerkjenner for all del anmelderens redaksjonelle begrensninger, og også at anmelderens tilnærming delvis er påvirket av tabloidpressens "regel" om at anmeldelsen må fange et så bredt publikum som overhodet mulig. Men her mener jeg at populærmusikkanmeldere har noe å lære av klassisk musikks anmelderstand. På tross av at Wikshåland sannsynligvis ofte blir revidert til det ugjenkjennelige, og selv om kanskje 98 av 100 artikler han skriver går i bøtta, lever han opp til det grunnpremisset som jeg etterlyser hos hans "journalistiske etterkommere" i Asker og Bakke;

En forstår kanskje ikke alltid hva det er de snakker om, men når siste ord er sagt vil du nesten garantert sitte igjen med et inntrykk av hvordan musikken høres ut der og da.

Noe av det vanskeligste en anmelder gjør, er å formidle egne standpunkter på grunnlag av godt skildrede stemninger som vi eksempelvis finner hos Ståle Wikshåland. Hovedproblemet hos eksemplene Asker og Bakke ligger i de diffuse skildringer av elementer som konsertforløp, lydbilde og stemning. Sluttpoengene og den konkrete kritikken mister derfor litt av den brodden de kunne hatt.

Bakkes anmeldelse gir ikke en gang mening for meg som var der, fordi han nesten konsekvent utelukker alt som var spennende med selve musikken på konserten. Han kunne valgt å ta med noe om konsertens intimdel som fant sted på den provisoriske scenens venstre fløy, hvor de blant annet gjør en dypt original og fengende electronica-versjon av opprinelig gitarpregede God Put a Smile Upon Your Face. I stedet bruker han plass på å gjøre et poeng ut av at mange av Chris Martins sceniske krumspring "tilfeldigvis" foregår rett foran journalistene.

Det forteller meg som leser litt om hvilken prioritet selve musikken har for hr. Bakke.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Vapnet - Döda Fallet

(Hybris)

Döda Fallet er en vekslende dansbar tristesse som maler vårens fugler i sorte små slør der de kommer flyvende tilbake fra sydligere strøk.

Flere:

Umek - Neuro
Mathias Stubø - 1979