Foto: pjharvey.net

Pust, pes og stønn. Endelig ferdig! 2011 var, som mange allerede har nevnt, et knakende bra musikkår. Året ellers vil selvsagt huskes for vold, terror og den forferdelige tragedien som rystet oss på hjemmebane. På bortebane var Norge aktiv i krigføring, noe av samme problematikken den viktigste skiva fra 2011 tar opp. PJ Harvey skriver om sitt England i krig, usminket, dyptpløyende, brutalt og kunstnerisk triumferende. 2011s desidert beste utgivelse er et politisk album og kommer fra en kvinne. Det synes jeg er fint.

Årets album 2011

10. Robyn Hitchcock – Tromsø, Kaptein
Norske Hype City med eksklusiv utgivelse av den britiske kulthelten Robyn Hitchcock, kun for det norske markedet. Hitchcock besøkte Tromsø og ble fascinert (selvsagt), noe som førte til album på en oppegående norsk label i sørvest. Mer om lykketreffet mellom Frode Strømstad og den strålende britiske låtskriveren kan leses i et intervju denne penn gjorde med Robyn Hitchcock i forkant av utgivelsen. Den britiske veteranen var for øvrig også delaktig på høstens EP fra I Was a King, også den på Hype City, noe som førte Hitchcock til Norge flere ganger i år.

Tromsø, Kaptein føles som en hyllest til Ishavsbyen med et fenomenalt fint cover der Fløya kneiser majestetisk til oss over sundet. En båt. En Kaptein. Og en Hitchcock som leverer en nydelig samling låter, mange blant de aller beste fra den britiske musikklegenden på denne siden av totusenstreken. Hitchcock fulgte opp albumutgivelsen med noen konserter i Norge, der denne penn var så heldig å få med seg en fantastisk kveld på Bastard Bar i Tromsø i vår.

9. Tom Waits – Bad as Me
Tja, hva skal man si om det første ordentlige studioalbumet på sju år fra bjeffende og ytterst egenrådige Tom Waits? Jo – tre ganger hurra! Vi snakker muligens om det beste fra den kanten siden støyende, vindskeive og ravende gode Bone Machine en liten evighet tilbake (1992). Tom Waits har gitt ut en del gode album i mellom, men få av disse er i nærheten av å matche kvaliteten på låtmaterialet fra skranglerøsten og den sanne originalen anno 2011. Selvsagt pluss i margen at Keith Richards er med her.

8. Bill Callahan – Apocalypse
Bill Callahan fortsetter der han slapp sist, Apocalypse er en naturlig oppfølger til ganske så praktfulle Sometimes I Wish We Were An Eagle (2009). Smog-høvdingen virker å ha bestemt seg for å bruke eget navn på permanent basis, 2011-utgivelsen er i alle fall nummer tre i rekken, uten at det egentlig spiller noen rolle. Bill Callahan var i praksis Smog (11 album siden 1991, samt en rekke kassettutgivelser før det). Alt henger sammen, også modenheten til en låtskriver som fremdeles lar levd liv, naturfascinasjon og syndige tanker møtes i tekstlinjer på vei mot natt og mørke.

Apocalypse er album nummer 14 fra Callahan/Smog. Neppe hans aller beste, men vi snakker om topp fem fra indieveteranen. Dermed naturlig inne her. Surt å miste konserten til amerikaneren i Kulturkirken Jacob (samt My Morning Jacket samme kveld) i Oslo i november. Kult om noen, gjerne festivaler, tar ansvar og henter Callahan tilbake til landet.

7. Gillian Welsh – The Harrow & The Harvest
Country, bluegrass og mørke sørstatsnetter. Gillian Welsh og hennes utmerkede gitarmakker David Rawlings er tilbake, åtte år etter forrige fremstøt. Det var jaggu på tide.

6. Girls – Father, Son, Holy Ghost
San Francisco-bandet Girls slår ut I full blomst på sitt andre album, en skive som trekker tråder fra historisk popgull med en genuin og ektefølt lyd av her og nå. Girls var perfekt sommermusikk med sin albumdebut. Konserten på Øya noe år tilbake var også en riktig så trivelig affære i solskinnet. I 2011 dykker bandet også i en tristesse som passer vel så bra på høsten, eller vinter og vår for den saks skyld. Girls gir oss fortsatt solskinn og brustne hjerter i skjønn forening, men byr denne gangen også på støyende utskeielser og popmusikk fra hele fargespektret. I sum riktig så fint, på sitt beste direkte fabelaktig. Klart vi liker jenter!

5. The Last Hurrah!! – Spiritual Non-Believers
Nestoren i musikkmiljøet i Bergen, HP Gundersen, har vært bakmann for en haug artister i vest i en mannsalder. Gundersen, som også har vært medlem i bandet til Stein Torleif Bjella i hele 2011, overasket og imponerte stort med å fronte den første utgivelsen til The Last Hurrah!! – der han både har skrevet musikken og selvsagt produsert utgivelsen. Musikalsk snakker vi om en herlig krysning mellom droonete folk, sprakende hillbilly, vestkyst, pop og fargesprakende neo-psykedelia. Anført av årets lengste hit, halvtimes lange og fascinerende flotte The Ballad of Billy and Lilly, er utgivelsen på Rune Grammofon en bergensbølge på egen hånd.

4. Josh T. Pearson – Last of the Country Gentlemen
Trist og sutrete, ifølge noen. Dirrende, bevegende og storartet, ifølge andre. Jeg tilhører de som lot seg fascinere av texaneren Josh T. Pearsons dykk i tro, tvil, håp og nederlag. På spartansk vis er Last of the Country Gentlemen et album som kunne vært lagd generasjoner tilbake. En mann og en kassegitar, litt hjelp fra en fiolin, vi snakker ikke akkurat Phil Spector. Men albumet har en naken nerve, en smertefull tilstedeværelse, som Pearson vinner på når han dykker i countryens sjel med svartmalt poesi og et hjerte i brann.

3. The Black Keys – El Camino
Ohio-duoen med nok en lykkepille av et album. El Camino ble sluppet i starten av adventen, og føltes som en perfekt førjulsgave med sitt saftige uttrykk. En regelrett redning etter nervepåkjenninger i julehandlehelvete, akkompagnert av plastikksakral terror mot øregangene. The Black Keys var redningen, i øreplugger, i bilen og på vinyltallerkenen hjemme. Med garasjerock, fengede elementer av danseglad pop, sjelfull soul, ikke så rent lite blues, og en haug til av andre musikalske sprell i samme gryte, er nemlig El Camino et album som ikke står mye tilbake for forrige utspill, fenomenale Brothers, selv om 2011-utgivelsen kanskje mangler forgjengerens musikalske ambisjoner.

The Black Keys bør være ønsket av norske festivaler til sommeren. Duoen leverte ikke bare en av årets aller beste skiver, de sto også bak en av årets flotteste videoer med Lonely Boy. Det hører med til historien at videoen ble skutt inn med 100 dansende statister. De skulle være med alle sammen. Slik gikk det ikke da band og regissør gikk for en minimalistisk løsning under mottoet «det enkleste er det beste». Dans til musikken!

2. Stein Torleif Bjella – Vonde Visu
Stein Torleif Bjella har hatt et fantastisk 2011. Med Vonde Visu fikk visepresidenten et fortjent gjennombrudd, ikke minst hos tabloidene som denne gangen tok igjen for tidligere ignoranse. Viktigst likevel, for Bjella, er at han har fått et større publikum både på konserter og plate. En utsolgt lanseringsturné i vinter, en travel festivalsommer toppet av en skamrost opptreden på Øya og Rockefeller utsolgt en måned før konserten i høst – hallingdølen satte så vist sitt bumerke på musikkåret 2011, noe alle andre enn en skandaløst svimmel, patetisk ignorant og ufrivillig komisk Spellemannpris ser ut til å ha fått med seg. Kun én nominasjon - og ikke årets låtskriver. Er det mulig?

Bjella vinner terreng med samme lest som sist, Vonde Visu er nok et klassealbum fra Øvre-Ål Resort.

1.PJ Harvey – Let England Shake
Opplagt, overlegen, mesterlig og et av de beste rockalbumene på denne siden av år 2000. Det meste er sagt om Let England Shake allerede, så jeg nøyer med å karakterisere skiven som det beste fra England siden, tja, To Bring You My Love, PJ Harveys forrige mesterverk fra 1995 – forøvrig en britisk klassikerdobbel dette året med Tindersticks #2.

Flere fine fra 2011: Jackie Leven (RIP) – Wayside Shrines And The Code Of The Travelling Man, Fleet Foxes - Helplesness Blues, Jason Isbell & The 400 Unit - Here We Rest, Kurt Vile – Smoke Ring For my Halo, Thurston Moore – Demolished Thoughts, Black Lips – Arabia Mountain, Bonnie Prince Billy – Wolfroy Goes to Town, Cowboy Junkies - The Nomad Series Vol. 2: Demons, Lucinda Williams – Blessed, My Morning Jacket – Circuital, The Decemberists – The King is Dead, Ryan Adams – Ashes & Fire, The Walkabouts – Travel in the Dustland, Kitchi Kitchi Ki Me O – s/t, Crystal Stilts - In Love With Oblivian, Drive-By Truckers – Go-Go Boots, Wilco - The Whole Love, Deleted Waveform Gatherings - Pretty Escape, Årabrot - Solar Anus, Die A Legend – s/t.

---

2011s beste EP:
I Was a King - Twilight Anniversaries

Årets Singel (sjutommer):
The God The Bad & The Zugly – Sitter Fast i Hælvete

Tre herlige konserter i 2011:
1. Grinderman, Bukta
2. Robyn Hitchcock, Bastard Bar
3. Stein Torleif Bjella, Kvarteret

Åpen klasse:
1. Silent & Noise (TIFF 2011), Kurant
2. Pistol & Bart
3. Biosphere – N-Plants

Årets blogg:
Saftflaske.blogspot

---

I skyggen av Morgenbladet - tidenes beste norske album:

1. De Press – Block to Block
2. The Aller Værste – Materialtretthet
3. Motorpsycho – Timothys Monster
4. Kjøtt – 12"
5. Jokke & Valentinerne – Et Hundeliv
6. De Press - Product
7. Raga Rockers – Maskiner i Nirvana
8. Midnight Choir – Amsterdam Stranded
9. Stein Torleif Bjella – Heidersmenn
10. Ricochets – The Ghost of Our Love