• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• lister
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Rockfest for femte gang

- Rockfest er massivt viktigere enn snøsmelting, spirende krokus og gatemusikanter bevæpnet med sure panfløyter, sier arrangør Egon Holstad til groove om antifestivalen som går av staben i Tromsø i helga.

Magne Johnsen 

24.04.09

Rockfest fyller fem i år, en anstendig alder for en trassig liten festival med fokus på rock av det hissige slaget. I helga braker det løs på Blå Rock i Tromsø, der band som Ghetto Ways, Pirate Love og The Maharajas, for å nevne noen, står for underholdningen fredag og lørdag. Primus motor Egon Holstad er foruten konsertarrangør kjent som frittalende kåsør og musikksjef i avisen Nordlys. Han drev tidligere musikksjappen Feedback, en liten musikalsk oase som dessverre la ned noen år tilbake. Holstad huskes også for å ha mistet håret på Last Train, bok fra Fotball-VM i Tyskland har han også på CV-en.

Denne helgen er er han opptatt med Rockfest, et arrangement Holstad karakteriserer som ”vårens vakreste eventyr”.

- Med det mener jeg at den tradisjonelle "vårens første hestehov" er en ganske så døll og ubetydelig sak for oss som trenger kick av en litt annen dimensjon. Etter fem år med bråk, jubel, øl og gøyalt fanteri, har det etter hvert blitt slik at Rockfest er å anse som den mest naturlige ingrediensen i henhold til å fylle rocktanken før man går mot ei tid med festivaler og klatring av feriepenger. Rockfest er massivt viktigere enn snøsmelting, spirende krokus og gatemusikanter bevæpnet med sure panfløyter.

Årets festivalplakat, signert Are Kleivan, fremviser en treenighet av president Barack Obama, Ari Behn og avskyelige Josef Fritzel under banneret Hope, Truth og Madness. Hva er greia?

- Kleivan er ikke bare landets beste, men en av de beste i verden på å lage plakater og annen artwork til rockrelaterte fenomen. At han for femte året på rad lager plakater for oss gjør oss svært stolte. Årets idé var at vi skulle markere vår femårige eksistens, og da under banneret "ROCKFEST - takin' over the western world since 2005", og hva passer da bedre enn den hellige treenighet Obama, Behn og Fritzl? Selvsagt ingenting. Vi snakker tross alt om de mest fremtredende og nytenkende menneskene i den vestlige verden siden Rockfest startet opp en vårdag for fem år siden.

Ironien lenge leve. Åtte band vil stå på scenen i løpet av helga. Hva er du spesielt stolt av på årets program?

- Programmets helhet er så avgjort det jeg er mest stolt av, hvor kjedelig dere enn synes det svaret er. Åtte jævlig bra band fra fire forskjellige nasjoner er faen ikke verst. At Ghetto Ways kommer ens ærend fra News York for å gjøre kun to konserter i Norge er vel største fjæra i hatten. Vi snakker her om den optimale syntese av Dead Moon og The New Bomb Turks, altså rock som er nærmest spesialdesignet for Rockfests konsept. Også The Maharajas, da. Der har du faen meg Skandinavias mest underkjente band. På skive er de fantastiske. Live er de enda bedre. Er dessuten veldig fornøyd med å få to av landets beste rockorkestre hit, i de fjonge herrer fra Pirate Love og The Cheaters.

Rockfest samarbeider med 13th Floor Club og Weekender i Oslo i år. Dette betyr tilnærmet likt program på Garage og Blå Rock i helga. Aner vi en nord/sør-batalje i garasjerockens ånd?

- Nord/sør-konflikt er noe forbanna tullball som er forsøkt skapt av media, og spesielt her i nord. Jeg har masse venner i Oslo som er brødre og søstre i ånden, og jeg driter egentlig i hvor folk er fra, så lenge vi kan ha det gøy i lag. Men Oslo og Tromsø er den ultimate komboen, landets to viktigste byer for fremelsking av garasjerock, punkrock og annet høyverdig, kulturelt snadder. På den andre siden har du Bodø og Kristiansand.

Hva synes du om stå i musikkbyen Tromsø, en by som mistet viktige Kaos i fjor og som for eksempel var strøket fra årets by:Larm-kart, men som ser ut til å gjøre det bra på festivalsiden?

- For det første: Jeg står ikke for noen og representerer absolutt ingen andre enn meg selv, med det dét medfører av plusser og minuser. Kaos starter opp igjen nå til sommeren, men da under nytt navn. Der kommer blant annet jeg til å booke konserter, så da har vi den brikken på plass igjen.

- by:Larm driter jeg i. Altså, det er bedre at de er der enn at de ikke er det, og jeg har ingenting mot dem, men at ingen band fra Tromsø spiller på by:Larm er ikke synonymt med at det ikke skjer noe bra i Tromsø. Jeg synes ikke er det spesielt pinlig at Tromsø ikke har sitt Datarock, Lukestar eller 120 Days. Vi klarer oss bra her oppe uansett. Det verste er hvis vi begynner å sutre over at by:Larm ikke ser oss. Det vitner bare om en stusslig mangel på selvtillit, og slik er det faen ikke.

Som konsertarrangør i disse nedgangstider, er det liv laga for konsertaktivitet i nord, der artister fraktes inn med dyre flybilletter, hotell, etc?

- Nei. Hvis du har tenkt å bli rik, bør du definitivt finne noe annet å gjøre. Som å selge aksjer til overpris til småaksjonærer. Stor fortjeneste har da heller aldri vært drivkraften bak det jeg driver med. Du er passe teit om du bor i Tromsø og booker masse klubbkonserter - og for den saks skyld driver i platesjappe her oppe i over ti år - med det formål å bli rik. Men vi blir - og nå tar jeg rennefart inn i svulstige sfærer - rik på rockopplevelser, og det er faen meg like viktig som hva det måtte være. Å booke klubbkonserter er først og fremst å svinge sverdet mot kjedsomhet, konformitet og en døll sinnstilstand. Nå hørtes jeg ut som Karsten Isachsen på syre, men det får stå sin prøve, he-he.

Fem år så langt med Rockfest og marginal økonomi. Hva med fremtiden. Sikter du deg inn på statsbudsjettet som knutepunktfestival?

- Med Trond Giske i styret? Faen, for en fæl tanke. Knutepunktstatus vil vi sikkert få i det øyeblikket vi kaller oss for Panfløytefest, men da vil vi jo måtte tukle med konseptet også. På den annen side: Neste år kommer vi til å søke på støtte til å finansiere flybilletter, slik at det vil være mulig å legge ut agn for et par større artistfisker fra utlandet. Det mener jeg at vi har gjort oss fortjent til å få, men om vi ikke får, kommer ingen til å høre meg sutre. Jeg mener nemlig at ALLE festivaler bør drive uten støtte først, i la oss si fem år, slik at de kan bevise at de har et konsept som fungerer. At de har publikum. At de får noe til å skje. At det å skape noe er primærmålet. Og SÅ kan staten, kommunen, Norsk kulturråd etc. bidra med en skjerv for å forbedre noe som allerede fungerer, i stedet for å pælme spenn etter alle mulige slags underlige konsepter og festivalavarter i vårt langstrakte og oversponsede land.

Hvilken booking er du mest stolt over i løpet av antifestivalens femårige historie - og hva er egentlig en "antifestival?

- Antifestival var noe jeg bare kalte det for å få media til å bli interessert. Arrangerer du en konsert med et ukjent band fra USA er du griseheldig om media gidder lage noe på det. Arrangerer du et arrangement der to personer blåser såpebobler med trådsneller og kaller det et eller annet med bindestrek -festival, er media over deg som bare faen for å lage stoff. Dette er ganske frustrerende. Ergo kaller jeg det en antifestival. Og dessuten slipper du være bekymret for dårlig vær osv, da alt skjer innendørs.

- Jeg er ikke så glad i å mimre over tidligere meritter. Likevel: Av de 40 bandene som har stått på scenen under Rockfest, har det vært fantastisk mye bra. På et personlig plan er jeg vemodig og veldig stolt av å ha avholdt den siste konserten My Midnight Creeps gjorde i Tromsø. Robert & co. stilte opp for småpenger fordi de digga konseptet og ville backe opp Rockfest. Ellers er jeg mest stolt over at vi har fått dette til å rulle og gå i fem år nå, takket være snille artister, et fantastisk publikum og den flotte galskapsånden fra Hasil Adkins og Lux Interior som hviler over Rockfest.

Hva er drømmebookingen?

- The Chesterfield Kings, The Lyres og The Reigning Sound. Herregud, nå ble jeg nesten kåt. Men bare nesten, altså!