• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• lister
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Festival: Countryfest

Blå Rock 16. oktober: En av årets fineste konsertkvelder, der The Handsome Family strålte og suverene Stein Torleif Bjella skapte øyeblikk av pur magi.

Magne Johnsen 

19.10.09

Foto: Danny J. Pellicer.

Med The Handsome Family, Michael Weston King, The Other Cheek og ikke minst Stein Torleif Bjella på plakaten var dette kvelden for smygende toner i skjæringspunktet mellom folk og country. Og med ulende høststormer rundt hjørnet var denne utsolgte fredagen medisin med sin lune stemning og et lyttende publikum, noen år eldre enn de som vanligvis henger i baren på Blå Rock i Tromsø. Og for noen konserter, der den gylne timen med Stein Torleif Bjella står igjen som året mest skinnende musikkøyeblikk.

Først ut var The Other Cheek. Taliban Airways-vokalist Erlend Jensens andre alterego er ikke like hardtslående som hovedbandet, men det er en grunn til at Taliban i lengre tid har hatt Townes Van Zandt på repertoaret. Med kassegitar og munnspill fikk vi en småpen start på minifestivalen, der Jensen sneiet innom gamle storheter fra søttitallet og også beviste at Taliban-låter duger i folk/country-setting.

Stein Torleif Bjella, dere. Mannen bak årets mest slitesterke album, Heidersmenn, var satt opp tidlig, og svarte med å legge listen skyhøyt for resten av kvelden. Årets store plateoverraskelse har levd et liv der bloggere og ryktebørs har gjort jobben et lite plateselskap så langt ikke har maktet, for selv om Heidersmenn har fått anmeldere og lyttere i knestående har ikke platen klart å nå ut til det store publikummet. Merkelig og ganske uforståelig. Bjella burde nemlig treffe mange.

Heidersmenn er historien om en Stein Torleif Bjella som for fire år siden gav opp å jobbe med musikk. Tolv Volt var historie, og heimbygda og lokaljournalistikken kallet. Og slik gikk årene til Kjartan Kristiansen tok kontakt og lurte på om de skulle gjøre en plate. Ringreven fikk Bjella i studio og resultatet kom i vinter – og gikk dessverre mange hus forbi, også undertegnede. Med så begynte ryktet å gå. Om en plate som bergtok, om tekster som dirret mellom linjene, om visepsykiatri og bygdedarkness, og om en hedersmann som bød på seg selv, slik all stor kunst gjør. Og denne kvelden sto han altså på Blå Rocks intime scene.

Sympatisk og ydmyk sto Bjella frem i spissen for et band som imponerte med fabelaktiv musisering. Under en lang lugg og i skyggen av hovedpersonen skapte en smilende Kjartan Kristiansen gitartrolldom, og sammen med Eirik Øyen på rumlende ståbass samt Marita Igelkjøn på tangenter, trekkspill, munnspill og litt til, gav bandet lyd til Bjellas enestående musikklyrikk. Vi fikk en gammel Tolv Volt-låt og en helt ny tilslutt med fantastisk fine Søt Harmoni, ellers var resten av gullrekka hentet fra Heidersmenn. Et fornøyelig og bergtatt publikum var stille når Bjella sang og løftet taket til himmels mellom låtene, og var helt klar med på å gjøre denne lille timen så elektrisk den ble.

Låter som Heidersmenn, Psykisk Kan Du Vera Sjøl, Øvre-Ål Resort og Kamerat mot Kamerat er slående eksempler på stor låtskriverkunst. Bjella har noe å si, han mener noe og han gir av seg selv på en måte som vekker beundring. I en tid der mye av det meningsbærende virker kalkulert, viser Bjella oss at det nære og personlige er det som løfter musikken til noe større. Bjella bedriver rett og slett stor kunst. Med årets beste album og et strålende band i ryggen skapte hedersmannen øyeblikk av pur magi, og den intime timen på Blå Rock står glatt igjen som årets sterkeste konsertøyeblikk. Og det i et år der storheter som Nick Cave, Neil Young og Roky Erickson så til de grader leverte varene.

Neste artist på scenen, sympatiske Michael Weston King, får ha meg unnskyldt. Fortumlet av lykke etter Bjellas maktdemonstrasjon klarte jeg ikke helt å få med meg hva som skjedde, men den britiske singer/songwriteren låt veldig flott fra scenen, der han hadde steelgitaristen Alan Cook til å fargelegge sin smygende tristesse. Og som sist jeg så han, en bukett egne låter, samt en cover av Townes Van Zandt.

The Handsome Family fikk æren av å sette punktum på en aldeles strålende aften. Og ekteparet Brett og Rennie Sparks innfridde da også med nattsvarte tekster og mørk humor, drapert inn i musikk der banjo og gitar på nakent vis omsluttet blodrøde sanger fylt til randen av drap, skremmende spøkelser og en hevngjerrig natur. Ekteparet feirer i år tjue års ekteskap med fine Honey Moon (nylig anmeldt til fem av sju her på huset) og en jubileumsturné som innbefattet fem konserter i Norge.

I Tromsø stilte ekteparet uten band i ryggen, uten at dét spilte noen rolle. The Handsome Family har gjennom karrieren gjort naken leirbål-country og sakteflytende mord-ballader til sitt varemerke. Med Bretts mørke baryton i front, støttet opp av gitarspill så strengene røk, angrep The Handsome Family Blå Rock med dirrende sanger, der Rennies englerøst og stødige banjospill var med på å gjøre konserten til oppvisning i gotisk country og smektende bluegrass med blod på skjorta. Det går en rød tråd gjennom ekteparets flotte katalog, de har rett og slett klart å sette sin personlige signatur på en velfylte sangkiste. Og derfra kom perlene på rekke og rad, ispedd et herlig sarkastiske spark til Dylans juleplate, som jeg uforvarende plumpet ut med at jeg hadde, med klar melding tilbake fra langt over 100 kilo digre Brett som ville snakke med meg etter konserten. Hjelp!

Vi fikk også noen helt fantastiske historier. Rennie Sparks fortalte blant annet at de hadde vært gift i 800 år og at familien hadde solgt henne til Brett for en ku og en sekk bønner! Ta med at de giftet seg i en hule og at ingen av gjestene hadde med seg gaver! Ubetalelig!

The Handsome Family var et flott punktum på en kveld for minnebøkene. Med utsolgt hus var minifestivalen en hyggelig suksess for arrangøren, som i etterkant fastslo at dette blir en årlig foreteelse. Dere kan bable om habilitet så mye dere vil, jeg synes uansett det er på sin plass å skryte av konsertarrangør Egon Holstad som en viktig bidragsyter til at Tromsø har et kulturtilbud langt over det folketallet skulle tilsi. Nyvinningen Countryfest føyer seg inn i rekken og blir altså en årlig festival, og til det er det bare å vifte med hatten og rope ut et rumlende hihahh og hipp hurra. La meg avslutningsvis komme med noen ønsker for neste år, nemlig Jason Molina, Bonnie "Prince" Billy og Bill Callahan. Også Bjella, da! Klart vi vil ha ham tilbake. Hvert eneste år!

Og hva så med Dylans juleplate? I møte med store og sterke Brett Sparks etter konserten fikk jeg lagt til at jeg synes den stinker, og med dét unngikk juling!