• førstesiden
• nyheter
• artikler
• anmeldelser
• genre
• lister
• rastløs
• ekstranummer
• kontakt oss

Klassiker: Horses

Visjonær, desperat og mektig. Patti Smith står frem med en stemme som ikke kan kues, og som hissig viser Jesus langfingeren med fråde i pusten, skriver grooves Magne Johnsen om Horses. Smith spiller på Bukta og i Molde denne sommeren.

Magne Johnsen 

10.07.08

Patti Smith slår seg inn i rockehistorien med sprengkraft. Året er 1975 og punk som definisjon på en musikalsk bevegelse er ennå ikke skapt. Fra det samme miljøet som gav oss fantastiske band som Ramones og Television leverer en kvinne det første sparket, tar over det Velvet Underground startet og åpner veien for punken i New York City. Med smertefull poesi og frådende raseri, men også en øm og utleverende side, er Horses så personlig og unik at albumet ikke kan settes i noen bås. Likevel, med kanskje rockens sterkeste åpningslinje, blir Patti Smith øyeblikkelig gudinne og hærfører for flere generasjoner av opprørsk ungdom:

Jesus died for somebody’s sins, but not mine...

Fondation Cartier i Paris har denne våren hatt en fenomenalt fin utstilling om og av Patti Smith. Hentet fra Horses, og med samme tittel som den noen år gamle samleren – Land, blir 40 år med poesi, tegninger, literatur, foto, film og musikk vist frem som et enestående bilde av rockens viktigste kvinne. Innkapslet i glass og stål ruver en stemme som forener sinne og aggresjon med sorg og savn. Fra ømme hvisk til frådende rop, fra påvikning til skaperkraft: Utstillingen Land er fylt med en nærmest spirituell kraft som berører. At nettopp Frankrike hyller Patti Smith er neppe tilfeldig da hun har bodd der, samt hentet mye av sin tidlige inspirasjon fra de franske rabulistene Arthur Rimbaud, Antonin Artaud og Jean Genet.

Rockens førstedame fortjener all mulig hyllest, og en langhelg i et vårlig Paris en tid tilbake inspirerte undertegnede til å igjen finne frem en av rockens aller beste debutplater. Marque Moon har denne våren fått sin fortjente og strålende hyllest her på Groove, og hoppet fra Television til Patti Smith er ikke særlig langt. Begge regnes som døråpnere for punken, de kommer fra det samme kreative miljøet rundt klubben CBGB’s i New York, de har vært kjærester, og Tom Verlaine bidrar også på både debutsingelen og Horses. Utstillingen i Paris belyste også det nære og lange vennskapet, godt illustrert i en sort/hvitt film der en vis og vital Patti Smith hyller Kurt Cobain, mens Tom Verlaines gitar gråter såre tårer.

Smells like teen spirit
New York, 1974. Etter noen år som performance-kunstner, der dikt ble støyende tonesatt, er spranget kort til musikkscenen, og med sjutommeren Hey Joe / Piss Factory varsles det om noe stort i anmarsj. Mens Ramones og Television på samme tid sto i startgropa, står en ferdigutviklet kvinnelig rockeartist frem med et sinne som imponerer. Patti Smith har i noen år hengt rundt i det spirende alternativmiljøet i New York, bodd på Chelsea Hotel, møtt Iggy Pop, Johnny Thunders og Lou Reed, men er vel så påvirket av Bob Dylan, Jimi Hendrix og Jim Morrison. For ikke å snakke om franske provokatører og Beat-poesi. Med inspirasjon og egenrådig skaperkraft stående side ved side fanger debutsingelen lyden av en by rett før et kreativt jordskjelv.

Rockeskribent og gitarist Lenny Kaye har lydsatt Patti Smiths utagerende diktopplesninger i noen år, og blir sentral i bandet som settes sammen. Trommeslager Jay Dee Daugherty, bassist Ivan Kral og pianist Richard Sohl er de andre i Patti Smith Group, som sammen John Cale setter kursen mot Electric Lady Studios for å spille inn debutalbumet for Arista Records. Cale har tidligere produsert debutene til The Stooges og Nico, og vil året etter slippe sin produsentsignatur på The Moderen Lovers’ klassiske debut. At støymesteren fra Velvet Underground også er en betydningsfull produsent er hevet over en hver tvil, der Patti Smiths Horses, som slippes høsten ’75 er det ypperste beviset.

People say beware, but I don’t care
Opprør, raseri og vrede. Patti Smith skriver seg inn i gammelt materiale, signert Van Morrison, med opprørsk trang og en utleverende, desperat tilstedeværelse der fråden føles, skrikene høres og smerten banker. New York har vært arnested for mange unike stemmer innen rocken, både før og etter, men her står en av de største frem med en stemme som ikke kan kues, og som hissig viser Jesus langfingeren med fråde i pusten. Åpningssporet Gloria er et eventyrlig møte mellom påvirkning og skapelse, og en mektig start på reisen inn i en musikalsk koloss, der den feminine delen av rocken slår fast at den ikke står en millimeter tilbake for mannelig musikalsk testeroson.

Redondo Beach varsler om variasjon i uttrykket, der såre ord klynkes frem av en vokalist som vrenger sjelen. Spennet mellom asfaltbelagt aggresjon og vemodige steg i grønne enger er bærebjelken i et musikalsk univers, der hat og kjærlighet braker sammen med eksplosivt resultat. Niminutter lange Birdland er fylt opp av disse kontrastene, med Patti Smiths piskende stemme som dirrende midtpunkt og sensuell pådriver i musikk der et lekent piano følger vokalen som en skygge. Free Money starter med ømm berøring, men står fort frem som et rasende knyttneveslag, adrenalinet koker, Kayes gitar truer og en tynn androgyn skikkelse slynger ut tekstlinjer omkranset av spytte og blod. Sinne, frie penger, rettferdighet - og musikk som så definitivt kan katalogiseres under punkrock-banneret

CBGB’s
Punk, ja vist, men så mye, mye mer. Horses er i likhet med Televisions Marquee Moon en plate som utfordrer rammene til det som blir definert som punk. Begge viser innflytelse fra andre leire, men gløden, drivet og attityden passer perfekt inn når New York i ’76-77 defineres som den amerikanske punkhovedstaden med en oppsiktsvekkende kreativitet rundt klubben CBGB’s. Fra Ramones til Talking Heads og Television, fra Blondie til Suicide og Johnny Thunders sine hjerteknusere; rammene er vide og akkurat der skiller The Big Apple seg fra det som skjer i London på samme tid.

Første i bølgen kommer Patti Smith ridende på Horses, med en start i triumf og en avslutning som ikke står noe tilbake. Men et perfekt sammensatt band i ryggen piskes musikken mot en høyere enhet, der improvisasjonen fra performance-tiden møter en slags struktur fra tregrepsrocken. Som et truende fugleskremsel, som øm kjæreste, som sint opprører, som vemodig drømmer: Rockedronningen er fri som fuglen der hun slynger ut tekster som skal danne skole for generasjoner.

Personlige Kimberly med en himmel i fritt fall og en Patti som gir faen, Break It Up med musikk og bløende gitarspill signert Tom Verlaine, og så endelig 17 minutter lange Land – bygd opp gjennom tre suiter i Horses, Land of Thousand Dances og La Mer (de). Fra hvisk til rop, Land strekker seg mot himmelen, tråkker ned i skitne pøler, pulserer, puster, lever. Uten stengsler og begrensninger, fremover og tilbake, på vei mot et klimaks der verden stopper et lite øyeblikk før alt raser av gårde og stjernehimmelen, i form av praktfulle Elegie, åpenbarer seg bak truende skyer.

30th Anniversary
I forbindelse med at Horses rundet 30 år i 2005 kom albumet ut i en dobbel remastret praktutgave, som også inneholder et konsertopptak der Patti og hennes band (Tom Verlaine på gitar) spiller hele skiven fra start til mål sommeren '05 i Royal Albert Hall. Det er også gjort plass til bonussporet My Generation med en buldrende John Cale på bass. Pete Towshends knyttneveslag av en låt er skrevet i '65, men kunne like gjerne vært av gylden 77-årgang og er en avslutning som på rått vis setter punktum på en plate like mektig å skue som en flokk villhester i full galopp, der rå styrke, grasiøse bevegelser og eventyrlig vis skjønnhet er passende karakteristikker.

Som hun selv sier: All wisdom can be found between the eyes of a horse.

Innflytelsen fra Horses kan knapt overvurderes. Patti Smith åpner veien for kvinner i rocken, og det er vanskelig å se for seg en PJ Harvey (og en lang rekke andre) uten denne klassikeren, som ikke bare er den beste feminine rockeplaten gjennom tidene. Horses er så mektig at den lekende lett er et av de beste og viktigste rockealbum utgitt noensinne.

Horses er starten på en betydningsfull karriere, der ikonet i lange perioder trakk seg tilbake i omsorg for sine nærmeste - men alltid kom tilbake. Om noen få dager vil dronningen stå i fjærsteinene i Nord-Norge, og man kan si mye rart om årets utgave av Bukta i Tromsø - men la det ikke herske noen tvil om at bookingen av 61 år gamle Patti Smith er blant de aller, aller beste denne norske festivalsommeren.

Knytt neven, vend blikket mot den lyse sommerhimmelen og rop med:

Jesus died for somebody’s sins, but not mine!

Patti Smith spiller 16.juli på Moldejazz og dagen etter i Telegrafbukta i Tromsø.