Duck-Rabbit

Alog

CD (2001) - Rune Grammofon / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Organisk materiale.

Vennligsinnet og varm avantgarde, med en kommersiell plattform.

Av Carl Kristian Johansen

21.11.2001

Duoen Alog, bestående av Tromsøværingene Dag-Are Haugan og Espen Sommer Eide, slipper med Duck-Rabbit sin andre langspiller. Debuten Red Shift Swing presenterte Alog som et spennende elektronisk prosjekt gitt ut på Rune Grammofon, og med Duck-Rabbit er dette elektronisk baserte fenomenet blant de mest spennnende artistene på selskapet, og i Norge som helhet.

Etter å ha opplevd Alogs debut Red Shift Swing, og Phonophanis Genetic Engineering (soloprosjekt av Sommer Eide i Alog) var forventningene til Alogs andre album på Rune Grammofon mildt sagt sitrende. På en strålende tidlig ettermiddag i oktober var platen endelig i hende, og jeg vandret gjennom Oslos gater med det beste soundtracket jeg kunne tenke meg.

Organisk, var det første ordet som slo meg da jeg skulle forsøke å beskrive beskrive essensen i Alogs musikk, og samtidig slo det meg at det er det motsatte av hva man opplever av arkitektoniske synsinntrykk når man går gjennom Oslo by, der den arkitektoniske filosofien, eller fraværet av filosofi, er upersonlig og strengt funksjonell.

Alog er interessante i forhold til arkitektur fordi platene og låtene i mine øyne har et organisk preg det er lettere å finne referanser til utenfor det musikalske feltet, i tillegg til at umiddelbarheten i Duck-Rabbit stod i sterk kontrast til det strengt funksjonelle Oslo sentrum.

Jeg har lyst til å trekke det arkitektoniske litt lenger, for det finnes byggverk utenfor Oslo som har noe felles med Alog. Den spanske Art Noveau-arkitekten Antonio Gaudis kirkebygg La Sagrada Familia, og boligkomplekset Casa Milà i Barcelona, som formelig vokser ut av bakken den står på, hører hjemme i samme landskap som Alog. Disse bygningene er preget av en sterk personlig estetikk, og det ser ut som om han har formet disse bygningene med hendene slik en skulptør former en figur. Konstruksjonen Casa Milà er basert på Gaudis intuisjon og fantasi, og gir samtidig et naturlig organisk preg der assosiasjonene ikke går til annen arkitektur, men til naturlige steinformasjoner, vannfall osv. Slik oppfatter jeg også Alog og Duck-Rabbit.

Det samme gjelder de særpregede byggverkene Angkor Wat i Kambodsja, det ser ut som disse byggene er en naturlig del av jungelen, og ikke minst Jean Pierre Jeunets bilder som lever sitt eget liv.

Av musikalske referanser må jeg tvinge frem Talk Talks siste prosjekter, spekket med varme, originale låtstrukturer og udefinerbarhet, det pulserende beatbaserte soundet til Pole 3, og Velvet Underground som vokste frem som en naturlig konsekvens av det miljøet bandet var en del av, gjennom den dype forankringen Lou Reed hadde i New Yorks gater og menneskene han møtte der.

Musikk har, som arkitektur, også noe å gjøre med holdninger/filosofi og bygging av konstruksjoner. Spesielt den post-moderne musikkulturen som baserer seg på å sample, klippe og lime, legge til og trekke fra, og gjennom dette å bygge sitt eget uttrykk er å tenke, eller være, kreativ og konstruktiv (i kontrast til reaktive musikkritikere?).

Alog kommuniserer noe av det samme som det jeg har satt det i sammenheng med over, men uten at det nødvendigvis er det samme. Nysgjerrigheten på hvordan denne musikken blir til gjorde at jeg henvendte meg direkte til Haugan og Sommer Eide for å belyse litt av det som ligger bak, og for å være litt mer konkret i beskrivelsen av Duck-Rabbit.

- Hvordan tenker dere i forhold til konstruksjon, komposisjon og improvisasjon?
Dag-Are: Vi bor i hver vår by, Espen bor i Bergen og jeg bor i Malmö, og vi ses ganske sjelden.
Når vi møtes har Espen sin laptop full av lyd, jeg stiller med minidiscer fulle av lyd. Vi lytter gjennom materialet og finner fort ut hva som kan brukes og hva som må slettes. Det er en ting som er fint med å være to; vi kan drepe hverandres darlings.
Ofte setter vi igang en rytmisk sampling og improviserer over den med alskens instrumenter som vi har for hånden: analog synth, gitarer, trompet, fløyter, tablas, fender rhodes osv. Noen ganger sniker en field-recording seg inn fra en tilfeldig minidisc. Vi vet ikke helt hva vi gjør, og strukturer dukker opp nærmest av seg selv.
Noen ganger er det fomlingen mellom opptak som til slutt brukes.

Espen: Del to i prosessen er et moment vi bruker mye energi på. Det er vel her komposisjonsdelen kommer inn. Vi klipper ut alle interessante partier som vi har spilt inn, mye av dette materialet kjøres gjennom vår spesiallagde Drømme-Effekt. Etter det klipper, limer og kutter vi opp materialet. Vi bruker mye tid på å få det til å høres løst og tilfeldig ut. Vi er begge perfeksjonister, og vi filer og sliper på hvert minste bleep og klikk.

Dag-Are: Vi spiller i det hele tatt ganske mye instrumenter selv. For oss er det ikke viktig om en lyd har blitt spilt inn av andre eller om vi selv har gjort det. Vi har inget lyd-hierarki.

- Inspirasjonskilder, og går de utover det rent musikalske?
Dag-Are: Når det gjelder låttitlene så er det ofte Espen som står for dem. De er ofte hentet fra filosofi og litteratur i og med at Espen har hovedfag i filosofi/estetikk. Jeg holder på med mitt hovedfag på kunstakademiet i Malmö, og endel av field-recordingene vi bruker på Duck-Rabbit er faktisk hentet fra kunstutstillinger. Ellers kjøper vi og hører mye musikk.
En viktig inspirasjonskilde for oss begge har vært den portugisiske musikeren Nuno Canavarro. Han ga i 1988 ut en fantastisk plate som var så forut for sin tid at det er helt uforståelig. Ikke-akademisk, vennligsinnet og varm avantgarde er vel den nærmeste karakteriseringen vi kommer. Den ble re-utgitt 10 år senere av Jim O'Rourke på hans plateselskap Moikai.

- Kan dere peke på en utvikling siden Red Shift Swing?
Dag-Are: Red Shift Swing ble til når jeg og Espen hadde kjent hverandre i kort tid. Vi visste ikke riktig hvor vi hadde hverandre, og vi hadde absolutt ingen anelse om hva vi skulle gjøre i studioet mitt. Espen hadde noen samplinger fra farens enorme storbandjazz-platesamling, som han aldri brukte på sin første Phonophani-plate. Jeg kjørte noe dronende synth og plutselig dundret det løs med kjappe storband-loops. Espen sa: unnskyld, og jeg sa: strålende, og vi begynte å eksperimentere med denne kombinasjonen.
Duck-Rabbit har vært vanskeligere å gjennomføre. Ofte er det slik at vi er ferdige med materialet lenge før det blir utgitt, og vi hadde begynt på nytt materiale før Red Shift Swing kom ut. Vi var allerede lei av alle storbandplatene, og mer inne på gangster-rap og hip-hop. Veldig mye av rytmene er inspirert eller hentet fra denne typen av musikk.
Mye av materialet på Duck-Rabbit har også blitt til i forbindelse med konserter. Vi gjør alltid opptak av konsertene, og det skjer ofte interessante ting på scenen når vi improviserer. Red Shift Swing er mer laidback og jazz, mens Duck-Rabbit er mer energisk og pop. Alle 12-minutters improvisasjoner har blitt brutalt komprimert ned til 3-5 minutters pop-låter.
På denne platen har vi også brukt vokal på en litt mer tradisjonell måte. Vi har en vokalist som heter Rama, som av og til synger litt for oss, men for det meste er det faktiskt datamaskinen selv som synger.

- Hva har dere samplet?
Dag-Are: Vi har samplet så mye at vi ikke lenger husker alt selv. Vi har samplet mye hip-hop, rap og jazz. For det meste svart musikk. Ellers henter vi lyd fra filmer og fra hverdagen; regn som slår mot en paraply (fra Bergen), en waier som slår mot en flaggstang etc. På Objects Began To Appear From The Future er faktisk hele det første minuttet hentet fra en vandring Espen gjorde med sin mikrofon i Montezuma Wells i Arizona.

- Hva hører dere på selv?
Dag-Are: Jeg hører mye på jazz, som f.eks. Miles Davis, Sun Ra, John Coltrane, Albert Ayler, Supersilent, osv. Jeg hører også på mye avantgarde som In Between Noise, Stockhausen, Jim O'Rourke, Sonic Youth, Dead C, Kjetil D. Brandsdal, Arne Nordheim, Merzbow og Rafael Toral. Og ting som Oval, Kim Hiorthøy, Microstoria, Biosphere, Tortoise, Stereolab, Missy Elliot og Destiny's Child. Jeg liker også eldre ting som Can, Neu og Velvet Underground.

Espen: Vel, med fare for å virke hoven så er jeg egentlig ikke så opptatt av musikk for tida. Ser mer og mer på musikk (inkludert Alog) som tilfeldige lydkonstruksjoner som hvem som helst kan sette sammen. Kanskje fordi det rett og slett er så mye musikk for tiden. Det å lage låter er noe som i dag tilhører reklamebransjen så og si fullt og helt - og har ingenting med musikk å gjøre lenger. Eventuelt så har musikk ingenting med det jeg gjør lenger. Men i siste instans er det selvsagt et håpløst prosjekt å stå i mot dette. Jeg så en bilreklame på tv her om dagen som brukte støymusikk som bakgrunnsspor... Med det samme noe har et snev av apell eller kultpotensiale blir det sugd opp av trendjegerne. Problemet på den andre siden er at hvis man motarbeider det så langt at man ikke kommer i reklamefilmer og ikke blir hypet av musikkbransjen og media så selger man jo heller ikke plater, og kanskje enda verre, man lager musikk som er totalt uinteressant for andre. Ideelt sett skulle vi hatt en stor Alog-trailer som vi kjørte rundt i og delte ut plater til nysgjerrige! Men da skrur man jo tida 20 år tilbake og må la håret gro. Eneste utvei synes å være å innlemme alt dette i musikken - la musikken leke med det kommersielle aspektet på ulikt vis. Et viktig poeng her er selvfølgelig at når vi går i studio eller på scenen er det jo noe helt annet enn politikk dette dreier seg om. Nemlig å ha det gøy og spille seg inn i himmelen. Det er kun i visse selvreflektive øyeblikk (som nå) at prosjektet blir politisk.

Groovissimo

Tanakh - Dieu Deuil

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Flere: