Post-Industrial Blues

Bob Brozman

CD (2007) - Ruf / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Post-industriell blues

Musikkprofessor og gitarist Brozman har reist verden rundt med sine strengeinstrumenter og returnerer nå til tung og mørk samtidsblues.

Av Thomas Andersen

12.12.2007

Bob Bozman har hatt en lang og innholdsrik karriere som musiker. Som den verdensmusikeren han er, har han reist verden rundt mange ganger, både geografisk og musikalsk. Han er i tillegg en anerkjent musikkhistoriker, forfatter, platesamler og gitarutvikler. Men det begynte med blues på 70-tallet, da Brozman reiste nedover sørstatene for å spille med sine helter. På Post-Industrial Blues returnerer han til bluesen, men har velger en svært kontemporær tilnærming.

Det begynner imidlertid relativt tradisjonelt med Follow The Money, en god, gammeldags ragtime blues, der Brozman spiller slide over et hoppende komp bestående av Jim Norris på trommer og Stan Poplin på ståbass. Men her stopper den lett tilgjengelige moroa for en god stund, for Brozman har alvorligere ting på hjertet. Look at New Orleans handler om flommen som rammet byen, og her blir det klart hva tittelen på plata henviser til. Herfra og ut dominerer i stor grad mørke stemninger, melankolske, ærlige tekster og mollstemt gitarspill. De fleste låtene er svært minimalistiske og stiller store krav til lytteren.

Personlig synes jeg det ofte blir for vanskelig tilgjengelig og sært, selv om det er musisering på høyt nivå Brozman bedriver. De fleste låtene er seige, delta-inspirerte stykker med tekster som omhandler temaer som Irak-krigen, foreldreløse barn og det harde liv på veien. Det skal sies at tekstene stort sett er gode, og Brozman skal ha all heder for å skrive om moderne temaer og en verden i endring på en velartikulert måte. Men det kan fort bli for spesielt interesserte dette, og da gjerne spesielt interesserte med mørke i sinnet og en hang til det dramatiske.

Med låter som Strange Ukulele Blues sier det seg selv at man bør være mer enn middels interessert i treinstrumenter med strenger for virkelig å sette pris på en utgivelse som dette. Og Brozmans stemme er ikke lett å bli klok på – i mine ører evner han ikke å gi noe ekstra til låtene utover det å formidle teksten. Det er enkelte instrumentaler her også som gir mulighet til å studere Brozmans formidable evner på gitar, men jeg veit ikke. Det er en mangel på struktur her som jeg ikke liker. Kanskje er jeg for snevert anlagt for denne type musikk. Det er vanskelig å forklare, men det blir lissom ikke noe schwung over plata.

Så der har vi det. Vanskelig tilgjengelig, men kanskje desto mer givende for de med sans for det sære, mørke og ekletiske. Knut Reiersrud kommer sikkert til å digge denne. Jeg har hørt på Post-Industrial Blues gang på gang, men den vokser bare ikke i mine ører. Den er nesten litt jålete i sin utilnærmelighet, spør du meg.

Groovissimo

Ensemble 96 - Immortal Nystedt

Knut Nystedt har fylt 90, og det feires med et fyrverkeri av en utgivelse.

Flere: