Swordfishtrombones

Tom Waits

CD (1983) - Island

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Mesterverket

Med nytt selskap og med nye takter innledet Tom Waits 80-tallet på strålende vis.

Av Johnny Wilhelmsen

06.12.2011



I 1980 ble Kathleen Brennan Mrs. Waits, og skal i årene som kommer bli mannens viktigste musikalske støttespiller. Det første hun gjorde var å introdusere ham for Captain Beefheart, som faktisk var på samme label tidlig på 70-tallet og dessuten hadde felles manager med Waits. Brennan ble allerede fra starten co-låtskriver, men ble aldri kredittert i starten. Han har imidlertid bekreftet at kona, spesielt på tekstsiden, men også med tanke på lydbildet, var en viktig bidragsyter til hans nye, teatralske framtoning. Som kjent var ikke Asylum spesielt interessert i artisten lengre, og Waits valgte å skifte beite, til Island Records. Men dette albumet ble faktisk spilt inn ett år før utgivelsen, fordi han slet med å finne et selskap som ville gi ut herligheten. Som vanlig solgte han lite, men et samlet kritikkerkorps var fra seg av begeistring.



Ingen var forberedt på Swordfishtrombones, selv om de to foregående albumene delvis hadde båret bud om hva som var i vente. Åpningssporet Underground er en sørgemarsj med Tom selv som dødens profet, mens han vræler ut sitt budskap om at "There's a world going on underground". Det er dystert, det er mørkt, det er uventet, det er strålende, og vi får høre Larry Taylor (akustisk bass) og Francis Thumm (alle mulige merkelige instrumenter, spesielt de med tangenter). Disse to kommer til å bli viktige i årene som kommer.

Shore Leave er en skrudd kjærlighetslåt, som mest av alt minner om bakgrunnsmusikken til en eller annen David Lynch-film. Waits prater seg gjennom de surrealistiske versene, før han tar helt av med et helt nytt repertoar av hyl og kul synging i refrengene. Det høres ut som et skramleorkester, med lyder av instrumenter som knapt er brukt på album før. Denne seileren som befinner seg så langt unna kona som det er mulig å være, har tidenes behov for ei barbering, spiller biljard med en dverg og vandrer hvileløst rundt i Østen med et savn som nærmest driver ham til galskap. Vi får så en glidende overgang til Dave The Butcher, en rølpete og sirkusaktig instrumental av den typen som i årene som kommer skal bli et av Waits' kjennemerker. Han på Hammondorgel, mens Victor Feldman trakterer rytmeinstrumentet bass boo bams.



Greg Cohen er tilbake på bass når nydelige Johnsburg, Illinois dras i gang, vår mann spiller piano, og teksten er en ren kjærlighetserklæring til kona, som er født og oppvokst på stedet. Tom beveger seg farlig nær å synge så falsk at det gjør vondt - men som likevel bare blir veldig vakkert. Når det hele kombineres med meldinger som "She's my only true love, she's all that I think of' og "There's a place on my arm where I've written her name next to mine", så ender man som lytter fort opp med å havne i det romantiske hjørnet. 16 Shells From A 30.6 er en av hans kuleste og heftigste komposisjoner, en låt med en av tidenes mest skramlete rytmeseksjoner, og ikke minst en av rockhistoriens mest hevngjerrige personer. Eller hva sier man om en som skal spikke en kar opp til opptenningsved? Det holder liksom ikke bare å kverke ham. Jakten inneholder mystiske hendelser, men han får til slutt tak i sitt offer, og vet du ikke hvordan det går til slutt så får du bare investere i albumet.



Town With No Cheer åpner med sekkepiper, og er akkurat så trist som tittelen tilsier, spesielt når Tom høres ut som om han er gråten nær. Her er poetiske bilder som "hummingbirds trapped in a closed down shoe store" og "all ya can be is thirsty in a town with no cheer". Fraflytting og sentralisering er noe dritt! In The Neighborhood ble en slags hit, og fikk faktisk rikelig med spilletid på MTV i kanalens barndom. Åpningslinjen "Well the eggs chase the bacon ‘round the frying pan" forteller meg kun at til og med matlagingen er spesiell i Toms verden, og det blir nok et dypdykk i en mystisk verden i denne smått bisarre begravelsesvalsen. En instrumental drevet fram av Joe Romanos trompet følger, før en av mannens morsomste sangtekster følger. Frank's Wild Years er en smekker liten jazzkomposisjon, hvor hans eneste bidrag er å fortelle historien om Frank som virkelig får nok av det kjedelige livet i en forstad. For ikke å snakke om den lille, jævla chihuahuaen!



Alt er strålende så langt, men ting kan faktisk bli bedre enn strålende. Tittelsporet har siden jeg hørte den for første gang vært min favorittlåt av Tom Waits. Om jeg havnet på en øde øy og kun fikk med meg en låt, så ville valget falt på denne. En rytmeseksjon bestående av marimba, conga, basstromme og dabukitromme, samt både el-bass (Larry Taylor) og akkustisk bass (Greg Cohen) er alt som er av instrumenter. Melodien bæres altså helt av rytmeinstrumenter, og dette er den eneste låten som får en dansehater som meg til å få lyst å ta meg en svingom. Det handler om en veteran som vender hjem fra krigen og ikke akkurat får verdens beste mottakelse, og ender opp i fengsel. Ikke akkurat verdens festligste tema, men Tom vet å forvandle tragedie til komedie. Det som virkelig er sprøtt er at han klarer å følge opp med en låt som er nesten like bra: Down, Down, Down. Funky så det holder, foten kan ikke være i ro, og dette handler om en kar som alltid svindler og ljuger, og naturligvis kan dette kun ende en plass. Rakt til helvette! Steike for et album!



Når man er så oppgiret som man kan bli, så vet Tom nøyaktig hva man trenger, og det er Soldier's Things. Selv om omslaget sier at Greg Cohen spiller bass og Tom kun synger, så kan alle med ører og hørselen i behold høre at han også spiller piano, og det gjør han til gjengjeld på et supert vis. Toms geniale vri på denne låten er at soldaten som tilsynelatende forteller historien faktisk er død, og fortelleren er hans enke. Men Tom er ikke i det rolige hjørnet på dette albumet, så det hele sprites opp med en rølpete og støyende blues, Gin Soaked Boy, hvor Fred Tackett gjør en real jobb på slidegitar. Dette er rå blues som blues skal være, og da er det naturlig nok utroskap som er tema. Albumet avsluttes med frenetiske Trouble's Braids og instrumentalen Rainbird. Sistnevnte er en vakker liten sak som minner mer om tidlig Tom Waits, og oppi alt det nye skader det ikke med en liten dose nostalgi.



Swordfishtrombones er et mesterverk, verken mer eller mindre, og om man ikke liker dette albumet så kan man trygt styre unna alt Tom Waits har gjort.

Groovissimo

Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon

California Here I Come! Cosmic cowboys, lykkejegere og blomsterbarn forenes i Topanga - 40 år siden forrige gang.

Flere: