Gold

Ryan Adams

CD (2001) - Lost Highway / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

All American Country Boy

Ryan Adams hopper ned fra hesteryggen, lytter gjennom platesamlingen fra 70-tallet, før han entrer scenen som en yngre utgave av Mick Jagger.

Av Jan Åge Hammershaug

17.02.2002

Hjerteknuseren, begersvingeren og den alternative countryscenens svar på Kurt Cobain, har døpt sitt andre soloalbum for Gold, etter å ha opplevd Los Angeles i skumringstimen. Slike ting gjør nok mektig inntrykk på en gutt som er oppvokst i Jacksonville, North Carolina.

Dette er oppfølgeren til den svært så kritikerroste Heartbreaker (Bloodshot Records, 2000), som undertegnede på mystisk vis ennå ikke har fått med seg, til tross for at et samlet kritikerkorps nesten gikk av hengslene i begeistring over utgivelsen. Whiskeytown-platene derimot, har fått sine nøye tilmålte plasser i CD-samlingen. Denne anmeldelsen er derfor skrevet med utgangspunkt i Gold som en selvstendig utgivelse, uten noen referanser til Heartbreaker.

Med det amerikanske flagget brettet ut over platens bakside, og en hyllestlåt til New York, kan det ironisk nok se ut som om Gold er utgitt med en beregnende timing, noe den ikke er. Som en revitalisert Mick Jagger med et ungt Rolling Stones i ryggen, erklærer Ryan Adams sitt kjærlighetsforhold til The Big Apple, på åpningsnummeret New York, New York. Mye orgel, akustisk gitar, blåsere og en lett slentrende, men energisk Ryan Adams starter opp friskt og overbevisende. Etter at han tok sin hatt og sine boots, flyttet fra North Carolina til New York, og senere LA, har dette også gitt seg utslag i den musikalske uttrykksformen. Ikke bare har han tonet ned garasjepreget og countryrock-elementene, men lydbildet har også fått et mer massivt og glattere preg. Den suverene produksjonen av Ethan Johns er dog langt fra polert og upersonlig. Det ville dessuten overraske meg stort om mannen ikke har brukt mye tid på utforske flere av de store rockikonene fra den gyldne perioden 1965-75. Det er vanskelig å la være å trekke frem størrelser som Rolling Stones, The Band, Neil Young, Van Morrison og Bob Dylan, så lenge påvirkningene er såpass iørefallende.

Neste låt ut er den nydelige Firecracker. "Well, everybody wants to go on forever, I just wanna burn up hard and bright, I just wanna be your firecracker..." Med god hjelp av et rykte om å føre en hard og kompromissløs livsstil, får Adams tekster ofte et autentisk og selvbiografisk tilsnitt. Firecracker ligger nærmere singer/songwriter stilen til en annen av countrymusikkens rebeller, Steve Earle. La Cienega Just Smiled fortjener også full oppmerksomhet. Her fornemmes slektskapet til Earles musikk i enda sterkere grad. Begge er levende eksempler på at Adams treffer sitt publikum aller best på slike melankolske, hjerte/smerte låter.

Som et pumpende damplokomotiv i form av Rolling Stones anno 1971, ruller Tina Toledos Street Walkin' Blues igang. Denne låten definerer uttrykket groove på en fortreffelig måte. Den svinger heftig og rått, mens Ryan Adams nærmest spytter ordene ut, lik en ung og sint Mick Jagger. Stones-fascinasjonen er tydeliggjort flere ganger på Gold, spesielt på denne låten. Det samme gjelder for de roligere låtene, som Rescue Blues og Nobody Girl. Sistnevnte er ti minutter lang, med en laid-back intro med akustisk gitar og kledelig rusten vokal som gir klare assosiasjoner til Dylan, før et tiltagende gitarøs til slutt kuliminerer i et slags elektrisk klimaks.

Enemy Fire er en saktegående og tung låt, med Ryan Adams desperate vokal foran en vegg av elektrisk gitarlyd à la Crazy Horse. Denne står i skarp kontrast til for eksempel Wild Flowers, som er en av de roligste låtene på platen. Her er Ryan Adams i sitt ess, og presterer en fremførelse med en ektefølt sårhet og patos man må lete lenge for å finne maken til. Dette er nok, sammen med Harder Now That It's Over, platens vakreste øyeblikk.

Det er som vanlig kjærlighetens brokete veier, og da som oftest de ødelagte forholdene og de destruktive følgene, som på detaljert vis blir fortalt oss gjennom Ryan Adams ofte glitrende låtskrivning. Andre ganger blir vi presentert for mere uoversiktelige skisser. På Harder Now That It's Over, møter vi en angrende voldsmanns savn av sin elskede: "I heard your wrists got bruised, must've felt just like old times, I wish you would have grabbed the gun and shot me cause I died..." Uten at omstendighetene blir synliggjort, sitter vi likevel igjen med en fornemmelse av en voldelig episode, og en tragisk slutt.

Etter å ha startet i New York, og med følelsen av å ha vært gjennom hele den klassiske amerikanske rockekatalogen, ender turen på den andre siden av kontinentet, i kraft av platens siste spor, Goodnight, Hollywood Blvd.

Gold beviser nok engang at Ryan Adams er en habil låtskriver, med omfattende innblikk i rockens historie. Han har forlengst sprengt seg ut av de konvensjonelle countryrock-rammene, og fremstår her som en rastløs sjel, på søken etter kilden til den klassiske 70-talls rocken. Det skal bli spennende å følge ferden videre.

Groovissimo

The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

Flere: