The Rise & Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars

David Bowie

2 x CD (1972) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Apokalypse da!

En av søttitallets beste skiver fyller 30 år og alle hjerter gleder seg.

Av Jonas Prangerød

26.09.2002

Da denne skiva kom ut for første gang var jeg ikke engang født. Først da den kom ut på nytt i 1990, med bonusspor, oppdaget jeg Ziggy Stardust. Jeg hadde akkurat fylt femten og fikk den i forsinket bursdagsgave av en onkel. Platehyllene mine var allerede smått preget av klassisk rock fra 60- og 70 tallet (Led Zeppelin, T. Rex, Kinks, Stones, gammel Alice Cooper og lignende). Et år eller to tidligere hadde jeg begynt å lukte på gammel glamrock. Først og fremst Sweet og Slade. Når jeg så gjorde meg kjent med Bowies tidlige 70-tallsrock ble mange av hans samtidige smågutter i forhold. Dette var nesten intelligent glam, ikke "klapp-i-henda-til-du-spyr-og-tramp-takta-til-du-dør-refrenger". Bowie bar litt mer preg av å være en britisk rock'n'roll-visjonær midt oppe i all sminken og støvlettene. Noe han kanskje bare hadde til felles med Marc Bolan. Kort fortalt er The Rise And Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars en av platene som forandret mitt syn på rock, og til en viss grad forandret livet mitt, til tross for at jeg oppdaget den relativt lenge etter opprinnelig utgivelsesdato. Skrevet og sunget av David Bowie, fargelagt av gitargeniet Mick Ronson. Nå er den 30 år gammel og har fortsatt noe magisk ved seg.

For de som er ukjente med fenomenet Ziggy Stardust må kanskje et par ting forklares. Under noen år på første halvdel av 1970-tallet skapte David Bowie seg om til den mystiske rockestjernen Ziggy Stardust. Sceneshowene var preget av gull, glitter, råskap og en smule teatralskhet. Høydepunktet var skiva The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars. Et mesterverk av ei rockeskive. En løst sammensatt historie om rockegeniet Ziggy. Et spaceglam konseptalbum uten noen voldsomt rød tråd.

Dette fyrverkeriet av et album starter svært forsiktig med Mick Woodmanseys trommer. Låta Five Years bygger seg i løpet av noen minutter til apokalyptisk kraftpop. Hvilken bedre måte kan man starte ei rockeskive enn å varsle verdens undergang? Kraftpopen fortsetter i den fantastiske Soul Love, føleri på høyt plan.

Moonage Daydream er en etablert Bowieklassiker, kanskje en av de største. Med Mick Ronsons gitarutbrudd som fargesetter er den uimotståelig. Som resten av skiva inneholder den mystiske, underlige tekstlinjer og en følelse av noe utenomjordisk. Så følger hitsingelen Starman. Et virkelig glamhøydepunkt. It Ain't er eneste låt som ikke er skrevet av Bowie, men av amerikaneren Ron Davies. En slags sær folk-rock'n'roll-sak. Lady Stardust er en følsom ballade om rockestjernen Ziggy. Man aner at dette ikke går bra.

På dette punktet, etter godt pophåndverk og dempede gitarer, tar plata for alvor av. Star er kraftig pre-punkrock. Hang On To Yourself er definisjonen av glamrock med obligatorisk klapping på refrenget. Ziggy Stardust tar for seg heltens skjebne og oppsummerer både hans historie og plata. Det er ikke få tusen unge gutter som har spilt luftgitar til denne. Det samme kan sies om Suffragette City som er på min topp ti liste over kuleste rockelåter noensinne. "Wam Bam Thank You Mam"-hylet gir meg fortsatt frysninger på ryggen.

Som avslutning er Rock'n'Roll Suicide perfekt. Som åpningssporet bygges den forsiktig opp til noe storslagent og desperat. Apokalypsen er tilbake, men kanskje som en mer personlig undergang denne gangen. En låt som gir gåsehud og ønske om å skrike med. Dette avslutter en reise gjennom velplasserte strykere, pur rock, vakre ballader, heftige gitarer, smittende refrenger og noen av de mest inspirerende låtene i rockehistorien.

I tillegg til dette får man et informativt hefte og en CD til. Heftet har kronologisk oversikt over Ziggy-perioden, en fin artikkel om fenomenet og det meste man kan ønske seg av faktaopplysninger. Bildene er også upåklagelige. Bonus CDen inneholder de samme bonussporene som var med på min vinylutgave fra 1990, i tillegg til en haug andre. Innholdet er demoversjoner, alternative versjoner og låter som ikke fikk plass på den opprinnelige skiva.

To av låtene fra The Rise & Fall (Moonage Daydream og Hang On To Yourself) er her med i Arnold Corns versjoner, et kortlivet Bowieprosjekt. De skiller seg ikke voldsomt fra de mer kjente utgavene, men er litt mer neddempede. Deretter følger Bowies egne demoer av Lady Stardust og Ziggy Stardust. Akustiske innspillinger på henholdsvis piano og gitar.

John I'm Only Dancing og Velvet Goldmine burde være kjent for de fleste Bowiefans. Her er det gjort plass til begge. Deretter følger tre andre låter fra samme periode: Holy Holy, Amsterdam og The Supermen er tre herlige Bowie-komposisjoner som hadde fortjent å komme med på noen av periodens album. Problemet er kanskje at mannen var enormt produktiv og måtte velge bort perler. Amsterdam er for øvrig et forsøk på en mørk sjømannsvise, men den har fortsatt det Stardust'ske særpreget.

Det viktigste innholdet er selvsagt på den første CDen. Nummer to holder også høy standard, men må sees på som det den er; en samling bonuskutt. Derfor trenger man ikke legge så mye vekt på den ganske ordinære Chuck Berry-coveren Round and Round eller den litt unødvendige miksen av Moonage Daydream.

The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars er en av mine absolutte favorittskiver, og kommer nok alltid til å være det. Hver gang jeg setter den på får jeg den gode gamle følelsen. Min personlige mening er at Bowie aldri har vært bedre, og jeg lurer jaggu på om rock noen gang har vært bedre også.

Groovissimo

Diverse artister - St. Thomas

Enestående, varm og rørende. St. Thomas hylles ett år etter sin bortgang og tidenes fineste norske musikkboks er et faktum.

Flere: