Mazarin

Per Gessle

CD (2003) - EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Popguru

Folkparksmusikk for deg som står utenfor gjerdet, fordi du ikke turte å løse billett og vise deg i allsangsmodus.

Av Øyvind Adde

24.08.2003

Det er nok et litt nedsnødd faktum at Per Gessle la ned to svenskspråklige soloalbum i perioden etter Norden-suksessen Gyllene Tider. Per Gessle (1984) og Scener (1985) var to litt halvhjertede forsøk på å finne en plass mellom svenske og Folkparks-kjære singer/songwritere som Ulf Lundell og Tomas Ledin. Ikke så rart da at både publikum og Gessle selv "glemte" denne perioden da Roxette kort tid etter dundret inn på hitlister verden over med tekster i anglosaksisk språkdrakt. Språket satt endog så hardt i mannen at hans første soloskive på 12 år, The World According To Per Gessle, også ble kledd i engelsk og sendt ut for verdenslansering - til svært blandet mottakelse, både kritiker- og oppslutningsmessig.

Men nu, jävlar... nu har Gessle hittat hem rejält med sin nya solo-platta. På Mazarin slår mannen påny gnister, samtidig som albumet er hans første svenskspråklige på 18 år. Det er ikke et uviktig element. Gessle har alltid ført komposisjonene sine i en ukomplisert fil på mainstreampopens hovedvei. På en side betyr det at han som låtskriver aldri har oppnådd høy status i kritikernes øyne - litt som Torstein Flakne her i Norge, etter min mening. På den annen betyr det at han kommuniserer. Med mange! Mazarins hjemkomst til det svenske språket er i tillegg en retur til den direkte og folkelige kommunikasjonen Gessle førte med publikum under sin periode med Gyllene Tider. I et land der sommerhalvårets Folkparksturnéer har bidratt til å dyrke fram et godt knippe nasjonale helter, ligger Mazarin i hele sitt vesen an til å skape fest for menigmann med sitt direkte og hjertenære popspråk.

Gessle har revet med seg sin musikalske livsledsager, Mats Persson, samt Brainpools Christoffer Lundquist og Jens Jansson for å bygge et klassisk svenskspråklig album i spennet mellom gitarbasert pop og rock. Det låter luftig, klart, rent, friksjonsfritt, og ingen instrumenter innvilges noensinne å plass til å overdøve Gessles enkle, men joviale og smittsomme vokalmelodier. Ikke engang Marie Fredrikssons eminente backingvokal slipper for langt fram - alle krefter dytter opp under at det er Gessle, og Gessle alene det dreier seg om denne gangen. De åpnende popperlene Vilket Håll Du Än Går og Om Du Bara Vill, står som fortreffelige eksempler på akkurat dette. Liksom arrangementene vil du også merke at tekstene bæres fram av et solskinnsgitt overskudd, selv når Gessle i nydelige vendinger "smakar på ett regn som stänker ner natt som dag, och sköljer over hela stan". Og jo, for all del, flere av tekstene kan nok beskues som litt for banale, faktisk rent overromantiske mot det rosa i sine forsøk på å bære det hverdagslige øyeblikket fram i et opphøyet lys:

Varje gång jag når
Lägger jag handen på ditt lår
Så du känner att jag är här
Jag är där vart än du är
- Spegelboll

Samtidig er det så forbannet optimistisk, så deilig reint og uten ønske om å ta livets mørkere sider i betraktning når de positive elementene skal skildres. I 80% av tilfellene velger jeg derfor å tro på ham. Selv når - eller kanskje nettopp fordi - han ender opp på et godt gammaldags og livsbejaende "Shalalala la-la-la-la" under sin sommerstenkede Promenad Genom Stan.

Mellom jevnt flytende poppere vil du i tillegg støte på små rytmiske ekskusjoner, som førstesingelen Här Kommer Alla Känslorna, og den etter min mening litt svake blandingen av nyveiv og disco i kjent Gyllene Tider-stil under tittelen Spegelboll. Til gjengjeld får jeg beint fram og forrykende rock, komplett med lekker koring og deilige melodilinjer i den fantastiske Födelsedag. (Låta jeg hele tida venter på fra Vibeke Saugestad.) I de første lytterundene stusset og forundret jeg meg for øvrig over de små "Casio-programmeringene" som ligger spredd ujevnt utover albumet. Til min glede har de "forsvunnet" under tyngden av god låtsnekring etter hvert som plata har tatt tak. Nå er det bare introen på det lett muzak-aktige tittelsporet jeg fremdeles stusser over, men jeg merker at jeg begynner å komme litt etter der også. Skjønt akkurat det kan også komme av den ufattelig gåsehudståka jeg sitter igjen med etter å ha lyttet gjennom den forløpende Varmt Igen. Herregud, jeg trodde jeg var vaksinert mot mainstreamballader. Men nei, låta henter meg inn på et kilderent pianokomp, Gessles melankolske vokal - levert med en utrolig presis intensitet - og Marie Fredrikssons/Helena Josefssons luftige koring. Whooo!

Ei plate for folk flest, men med det mener jeg absolutt ikke alle. I et tungt kritikerperspektiv vil man lett finne en rekke momenter for skriftlige sklitaklinger på Gessles utspill. Ikke ta slike for tungt dersom de har kommet, eller kommer. Dersom du er i stand til å flyte med et knippe friksjonsløse låter, der melodiene er det forføreriske midtpunktet, eller dersom du rett og slett er förtjust i svensk Folkparksmusikk; da anbefaler jeg Mazarin like varmt som den sensommertemperaturen jeg nå sitter og suger inn for fullt. Måtte Gessle forbli ved sin svenske språklest i kommende soloarbeider - det er helt klart der han hører hjemme.

Groovissimo

The Samuel Jackson Five - Same, Same, But Different

Samuel Jack - you're on the right track!

Flere: