Summer Sun

Yo La Tengo

CD (2003) - Matador / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Disig sommersol i Hoboken

De har det ikke så travelt lengre - tre år siden sist returnerer Yo La Tengo med en plate som også krever god tid fra lytteren.

Av Bjørn Hammershaug

28.04.2003

Hvis Summer Sun hadde vært debutplaten til en fersk trio fra New Jersey så ville det kanskje vanket flottere ord med større patos enn tilfellet nå er. Den harde realtieten er at det ikke finnes mange band som har levert varene så trofast over så lang tid som Yo La Tengo.
Ekteparet Ira Kaplan/Georgia Hubley har helt siden EPen President (1989) hatt en konstant formutvikling som hele tiden har pekt opp og fram. Den akustiske coverplaten Fakebook (1990), de gyngende gitarkaskadene på Electr-O-Pura (1995), omfangsrike I Can Hear the Heart Beating as One (1997) og dampende mørke And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) står som de høyeste pålene i bandets karriere. Det er derfor man stiller litt ekstra krav til at Hobokens største etter Sinatra igjen skal levere varene, og det er derfor skuffelsen nok blir urettferdig stor når man for første gang på mange år merker at de tilsynelatende ikke etterlever de store forventningene. Ta det likevel med litt med ro, platen vokser - ikke i plutselig byks, men den kommer sakte sigende inn under huden hvis man tar seg tid.

Summer Sun følger i stor grad sporene etter den stemningsfulle forgjengeren. Man bør derfor ikke la seg lure av låttitler som Beach Party Tonight og Moonrock Mambo, for dette er en plate som i stor grad ikler seg høstlige farger. Denne gangen har de også for første gang (bortsett fra på Fakebook) frigjort seg fullstendig fra gitareksessene til Kaplan. I stedet har de døst inn i et behagelig drømmeland der detaljene som eksisterer i bakgrunnen er mer sentrale. Platen er stort sett bygd opp ved hjelp av forsiktig rytmebruk, hviskende vokal og stillferdig instrumentering som rører innom både electronica, jazz og søvnig sambapop.

I tillegg til den sedvanlige produsenten Roger Moutenout, har de også med seg bred bistand fra blant andre Lambchops Paul Niehaus (pedal steel), fiolinist Katie Gentile fra Run On, samt trompetist Roy Campbell Jr og saksofonist Daniel Carter, begge fra Other Dimensions in Music. De to sistnevnte er særlig hørbare på ti minutter lange Let's Be Still, som nikker høflig til jazzmestere som Roland Kirk og Yusef Lateef.

Det er nok av øyeblikk med hypnotiske detaljer og svale partier på Summer Sun, dannet ved hjelp av lag med baklengse gitardroner, casio, rytmebokser og piano. Funk-instrumentalen Georgia vs. Yo La Tengo løser opp stemningen litt over halvveis, og "tredjehjulet" James McNew gjør en av sine sjeldne vokalprestasjoner på Tiny Birds, uten at det akkurat har vært et savn. Slik trioen nå står frem er deres sterkeste kort likevel i Georgia Hubleys søvndyssende-morfinstemme. Hun leger som vanlig alt som er vondt, så også på Today Is the Day, luftige Winter A Go-Go og platens vakreste spor Take Care. Det er til gjengjeld skrevet av Alex Chilton, og befinner seg på Big Stars klassiker (skal man først bruke det utslitte ordet så er det her) Third/Sister Lovers (1975). Her står endelig Yo La Tengo frem på sitt aller skjønneste i et par minutters tid. Hubleys vokal, den melankolske melodien og Niehaus' pedal steel er det som skal til.

Yo La Tengos plater har ingen holdbarehetsdato, og kan med letthet plukkes frem igjen når som helst. Summer Sun har kvaliteter som gjør at den vil stå seg over tid, og hvis jeg ser solen om noen år vil jeg være den første til å trekke min litt lunkne holdning tilbake. Av praktiske hensyn må likevel platen omtales mens den er relativt fersk, og jeg har så langt ikke vært i stand til å gå helt ned i knestående av den.

Groovissimo

Diverse artister - Østfoldminner

En døråpner til glemt populærkultur og et panorama over en rik underskog av musikalsk og poetisk talent.

Flere: