Tempo

Salvatore

CD (2002) - Racing Junior / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Il Salvatore Gigante

En platepreiker biter seg selv i halen mens han kiles på kroppens mest edle steder.

Av Bjørn Hammershaug

20.08.2002

La det være sagt med en gang: Jeg er av den mening at Salvatore er landets beste band. Denne noe bastante holdningen skyldes både deres tidvis brilliante konserter (sist sett som høydepunktet på årets Øyafestival) og ikke minst på grunn av deres tre tidligere utsøkte album. De to siste (Jugend - A New Hedonism (2000) og Fresh (2001)) ble begge spilt inn i Marokko til stort hell, og Salvatore har stadig utviklet seg til det bedre. Nå har Oslo-bandet skuet utover grensene igjen, og siktet seg inn på Chicago for å gjøre opptak med post-rockgeneral John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake, Gastr del Sol).

Tempo er egentlig ikke så veldig forskjellig fra de tidligere platene til bandet. De har opparbeidet seg et takknemmelig fundament som de bygger videre på; en ubestemmelig stilfull og rytmisk instrumental-form inspirert av både krautrock, funk, electronica og dub. Det høres ut til at McEntire mest av alt har sørget for å fokusere på og bearbeide deres sterkeste sider, strammet inn tøylene her og der, blant annet lengden på låtene, sørget for at forholdene har vært optimale på alle måter og ellers latt bandet drive med sitt. Det repetetive mønsteret, den lekne, improvisatoriske tilnærmingen og det kontante drivet er fortsatt en viktig del av Salvatores uttrykk. Største endring ligger i oppjustering av rytmeseksjonen til fordel for de tidligere så fremtredende gitarene, og om mulig er bandet blitt enda mer drivende og rytmiske takket være Karim Sayeds innhopp. Noe mer variasjon på lydsiden kan vi også nyte, og den elektroniske pulseringen gir Tempo sin signatur, og for å være ærlig - så bra varer har ikke kommet fra Chicago på lang tid. Det eneste spørsmålet jeg har til produksjonen er hvorfor trommene på rockefeller 3 har fått en dunkel tønnelyd.

Dette er første gangen Salvatore benytter et skikkelig studio til sine innspillinger, og de har utnyttet studioets mulighet til å skape en detaljrik og variert utgivelse. De mest skurrende og støyende partiene er tonet noe ned, og helhetsinntrykket er både tight og behagelig. Det virker som de virkelig har trivdes i Soma, og musikerne er tydelig preget av en avslappet holdning som også smitter over på oss som lytter. Hvis man skuer litt bortenfor typiske referanser som Tortoise, Neu! og Cul de Sac så spiller Salvatore rett og slett funky, leken og ikke minst sexy musikk som burde gå hjem hos de aller fleste med ørene på rett plass. De klarer å finne et groove, en rytme og en flyt av evig karakter, noe som gjør Tempo både dansbar og diggbar.

En platepreiker som setter bestemte graderinger vil alltid før eller senere havne i en situasjon der man bare må bite seg i sin subjektive hale. Revet med i rusen etter forrige utgivelse klinte jeg til med en toppkarakter, noe som er sjeldent her, men som virket helt på sin plass den gangen. Målt opp mot Tempo blir deres andre skiver både uferdige og som lillebrødre i forhold. Gis det for høy karakter igjen? Muligens. Men noe av gledene med musikk ligger også i bli revet med i øyeblikket - på samme måte som Salvatore selv utnytter øyeblikket til sin fordel. Tempo er uansett terningøyne en av årets feteste skiver. Den har vært innkapslet i min CD-spiller i lang tid nå, uten at det har vært behov for å åpne skuffen.

Dette er et kunstnerisk gjennombrudd for Salvatore. Måtte det bare bli et kommersielt også. Denne platen kjøper man!

Groovissimo

The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

Flere: