cover

New Beat

The Exit

CD (2002) - Some / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Powerpop / Indierock / Emo / Punk

Spor:
Worthless
Lonley Man's Wallet
Sit And Wait
Scream and Shout
Trapped
Find Me
Still Waiting
When I'm Free
Defacto
Question the Chorus
Watertown

Referanser:
The Police
Rival Schools

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Daff punk

Slapp rock fra påståtte punkere, som sutrer mer enn de sparker rompe.

Produsent Daniel Rey har hatt fingeren borti utgivelser av blant andre Gluecifer, Misfits og Ramones. I tillegg var han tidligere bandkompis med Dave Wyndorf (nå Monster Magnet) i Shrapnel. Nå har han begge hendene oppi et ungt band fra New York som kaller seg The Exit. Denne gangen er det verken brutale riff eller 1-2-3-4-opptelling som gjelder.

New Beat er utgitt på labelen Some Records, som drives av medlemmer fra Rival Schools. Åpningen Worthless sparker på lovende vis i gang adrenalinet. Det er amerikansk radiopunk med klare, fengende trekk. Deretter får man punk light i en emo-influert innpakning. Jo lenger ut i skiva man kommer jo kjedeligere blir det, med et par unntak. Etter hvert tenker jeg at Counting Crows kunne endt opp som dette om de hadde vært ti år yngre og ti hakk sintere. Punken forsvinner for ofte og den tafatte rocken overtar i perioder.

Det finnes brukbare melodier og refrenger, men The Exit klarer ikke å sparke nok liv i dem. Den nødvendige energien for å få herlig bakoversveis er fraværende gjennom størsteparten av New Beat. Låta Trapped høres ut som en amerikansk Police-tolkning. Still Waiting har et etterlengtet glimt av powerpop i refrenget. Hadde det enda vært mer slikt og mindre sutrete gnåling innimellom.

Det finnes absolutt lyspunkter på New Beat. Bandet er best når de tar i litt. De rolige partiene gjør meg bare sløv og uinteressert, fordi The Exit ikke klarer å gjøre dem spennende nok. Når skiva er over føler jeg ikke at jeg har opplevd allverden og jeg får lyst til å høre på noe helt annet. Noe med masse driv og heseblesende trøkk.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Serena Maneesh - Serena Maneesh

(HoneyMilk)

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere:

The National - High Violet
Einar Stray - Chiaroscuro