The Bishops

The Bishops

CD (2007) - 1-2-3-4

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

London Calling

Norgesaktuell Londontrio smiler til verden, hopper bukk over Gallagher-brødrene og står frem som et forfriskende pust fra balløya.

Av Magne Johnsen

13.04.2008

The Bishops har ingen ting med religion og den katolske kirken å gjøre, men kan kanskje sees på som veiledere for en ny generasjon britiske rockemusikere som smiler til verden, mens de justerer bakspeilet og fjærlett hopper bukk over Gallagher-brødrene og de fleste andre fra den sutrete britpop-ansamlingen. Tvillingene Mike (vokal og gitar) og Pete Bishop (vokal og bass) har sammen med trommeslager Chris McConville holdt det gående siden 2002, men det var først med debuten i fjor at musikkverden ble oppmerksom på bandet. Selvtittulerte The Bishops er spilt inn i det analoge studioet Toe Rag i London - samme sted som blant annet White Stripes, Billy Childish og Supergrass har fått festet sin lyd på fire spor – med Liam Watson bak spakene på det verneverdige miksebordet.

Med ungdommelig entusiasme og superfengende poprock møter gamle og stolte britiske musikktradisjoner lyden av det 21. århundre. The Bishops henter inspirasjon fra mersey-beat, mild garasje og den mest poppa punken, og står helt klart med begge føttene i fortiden, men en slående velutviklet melodisk teft gjør at trioen definitivt ikke fremstår som noen billig kopi, eller musikalsk utgått på dato. Tvert i mot, dette er forfriskende ferskvare, der kjærlighet til tiden før de selv kom til verden gjenspeiles på forskjellig vis, men hele tiden med potent brodd og en musikalsk kåthet mange mer meritterte på dagens internasjonale rockescene bare siklende kan drømme om.

Albumet er fylt opp av 14 små kjærlighetspiler som burde treffe venner av Nuggets-boksene, Beatles, Small Faces og annen godlyd fra 60-tallet like sterkt og naturlig som de som sverger til tiden da The Jam, Buzzcocks og en rekke andre snudde England på hodet. De doble vokalharmoniene (tvillingene bytter på å synge) kombinert med flotte arrangement frembringer uansett viltre rykninger, sterkest kanskje på knippet The Only Place I Can Look is Down (med ekko av All Mod Cons), So High (mild eim av jazztobbakk), Higher Now (vinner stort på effektiv klapping og hypnotisk yeah-yeah-refreng) og ikke minst larmende Lies and Indictments, som umerkelig glir over gitarglødende Sun's Going Down (platens eneste coverlåt og hentet fra obskure The Outsiders fra Nederland).

The Bishops er ennå ikke i norsk distribusjon, men det burde likevel være en smal sak å få tak i skiven – og nettopp dét bør du faktisk gjøre. For – tro meg – dette var en av de hyggeligste overraskelsene fra fjoråret, og fans av klassisk to minutters skamløs fengende poplykke burde finne særdeles mye fint her. Dresser, smale slips og sort/hvit innpakning tar dessuten ikke vekk følelsen av perfekt musikk for den lyse årstiden, og med vår i lufta føles det riktig å konkludere med at denne trioen jaggu må være (et av) balløyas beste rockeband i øyeblikket. Debuten er i alle fall, etter et halvt år i hus og utallige runder, fremdeles helt uimotståelig.

Seks? Selvsagt, vi snakker tross alt om en drøy halv times musikalsk antidepresiva og en oppløftende – og opphissende – humørspreder.

The Bishops har ifølge hjemmesiden gjort 150 konserter det siste året og har opparbeidet seg et ry som et forrykende liveband. Om ikke mange dager ankommer trioen Norge for konserter i Bergen, Tromsø og Oslo. Her er det bare å kjenne sin besøkelsestid!

Groovissimo

Wavves - Wavvves

14 låter om å ikke passe inn, og det passer helt glimrende!

Flere: