Wowee Zowee

Pavement

CD (1995) - Matador / Big Cat

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Undergrunnen kaller

Eksperimentell og briljant - Pavement vender tilbake.

Av Øyvind Jæger

31.03.2004

Pavements tredje skive skiller seg fra forgjengerne Crooked Rain, Crooked Rain (1994) og Slanted and Enchanted (1992). Wowee Zowee er eksperimentell, og ble tatt av kritikerne som en tilbakevending til undergrunnen etter en "detour" med Crooked Rain i retning listepopen. I pressemeldingen om utgivelsen, forfattet av Malkmus selv, heter det, temmelig karakteristisk: "...If your CD player has a random play button, the album sounds good that way. (...) Do you like progress? Not me. Progress is predictable and predictability involves science. I want nothing to do with science. Life is not a chemistry test. We spend our time in the smoking section, killing ourselves slowly, avoiding the light at all costs. Table of contents, table of elements, what difference does it make? My art has been broken. You should know that already. Is that ironic? Whether you listen to our CD or not, please try to avoid the conceptual life. Trust your friends and family, hug your children for us. We love them from a distance. From the cradle to the garage, yours truly Stephen Malkmus."

Undergrunn og advarsler til tross, Wowee Zowee åpner pent og pyntlig med den nesten sfæriske We Dance. I neste spor, Rattled by the Rush, avbrytes kosestunden temmelig brått med atonale og balstyrige gitarer like etter refrenget. Deretter tar også avsyngingen av refrenget nye veier, uten at låta har den euforiske overstyringen - ja, overskuddet som Slanted-låtene har og som gjør debuten til den genistreken den er. Man skjønner fort at Wowee Zowee er Pavement på sitt mest esoteriske, sitt mest utilgjengelige. Det er dessuten litt tungt, litt bedrøvelig, litt mørkt; hør bare på Grounded (nettopp, Grounded - det er slik det høres, også...).

Men, her er da annet også; Serpentine Pad er festlig punk, om det kan sies slik. Motion Suggests er regelrett lydeksperimentering kombinert med vennlig pop og Malkmus' lakoniske vokal. Father to a Sister of Thought er en episk anlagt visefortelling - heller tradisjonell - og med tydelige nikk til country. Half a Canyon tar den helt ut i avantgardistisk vokalprestasjon - så langt at det minner om sanguttrykket til Kenji "Damo" Suzuki, vokalisten i 70-tallets eminente rock-avant garde, Can. Det er flere nikk til punken, mange flere lyd-eksperimenter og noe umiskjennelig "pavementske" melodilinjer. Det hele er temmelig langt fra den overstadige og fengende Slanted-støyen - og det er langt fra tilgjengeligheten på Crooked, men originaliteten og den underliggende kreative manien i Pavement er gjenkjennelig.

Mange kritikere mener Wowee er Pavements mest betydningsfulle bidrag til moderne populærmusikk, at den er briljant, og at det sprikende låtmaterialet så å si flyter sammen ved utholdende og gjentatt gjennomhøring. Jo da, den vokser, men sprikende er det - og befriende langt fra listepop, såpass er sikkert.

Groovissimo

Haust - Powers Of Horror

Jeg vet ikke hvem som stjal kosebamsene til denne gjengen da de var små, men frustrasjonen det ledet til gjør at de fortjener medaljer.

Flere: