Juxtaposition

Radian

CD (2004) - Thrill Jockey / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Alt er kaldt. Alt er glatt. Alt er egentlig helt fint.

Portretter av bylandskap som fremstår som abstrakte komposisjoner av gråtoner og geometriske konstruksjoner.

Av Thor-Eirik Johnsen

16.09.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

Radian forteller mye om hva de vil, hvor de går, og hvor de har vært med bildene som pryder coverheftene på de siste albumene sine.

Portretter av bylandskap som fremstår som abstrakte komposisjoner av gråtoner og geometriske konstruksjoner. Bilder som med sin komplette mangel av menneskelighet oppnår en mekanisk sjel som er merkelig tiltrekkende.

Undersøker man det som skjuler seg bak bildene finner man at Juxtaposition er en forfriskende og skamløst uhip plate, der den boltrer seg i det lille bassenget man finner i skjæringspunktet mellom postrock og glitch. Jada, dere vet de sjangrene The Wire skrev om for fem år siden.

Radian er rock på den måten at de tilsynelatende ikke bryr seg om en påstått kulturell relevans. "Free your mind", liksom, "kom, la oss gå de stiene vi selv har lyst til å følge, jeg tror det er en snarvei bak åsen der borte". Heldigvis er de antirock på nesten alle andre tenkelige måter - machoisme, dongeriromantikk og kaffebarer som også selger øl er ikke noe man finner i de grå bakgårdene Radian er så begeistret for. Og antirock er den nye rocken, det må være klinkende klart.

"Juxtaposition" hadde egentlig passet bedre som tittel på Radians forrige album, "rec.extern", som forøvrig var det beste albumet fra 2002 ingen hørte. På det albumet kjempet de organiske elementene, bass og trommer ("jazz"), mot kirurgiske elektroniske bomberaid utført av strenge, alvorlige menn med Powerbook. Det som var så oppsiktsvekkende var at elektronikken fint kunne ha stått på egne ben. Det er ikke uten grunn at disse gutta har gitt ut plate på Mego, selve den elektroniske, ansiktsløse og strenge støyens høyborg.

På "Juxtaposition" derimot, har det varme, organiske elementet fra "rec.extern", som desperat holdt stand mot den elektroniske kuldefronten, blitt nådeløst transformert i John McEntires studio. Trommer, bass og vibrafon er produsert på en så klinisk og skarp måte at det ikke lenger er noe poeng å skille mellom de to elementene i Radians musikk. Nå er alt grått. Alt er kaldt. Alt er glatt. Alt er egentlig helt fint.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

When - Trippy Happy

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Flere: