Kontpab

Mahjongg

CD (2008) - K Records / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Minimalistisk elektromoro

Kontpab plasserer Mahjongg i en klasse for seg selv når det gjelder elektronisk musikk.

Av Øyvind Rones

19.03.2008

Noen ganger er det en fin linje mellom tålmodighetsprøve og genistrek, og om ikke Mahjonggs debut fra 2005 på et eller annet tidspunkt var en tålmodighetsprøve for noen så blir jeg nesten litt overrasket. Den var aldri kjedelig, for all del, men den forsøkte å være litt for mange steder på en gang. Fra Missouri og Chicago via New York til den afrikanske jungelen. Måten det var gjort på var ikke alltid like vellykket. Kaos, og til tider litt vel hektisk. Men tendensene var der allerede da, og Raydoncong inneholdt helt klart et par gullkorn.

Denne ganger er heldigvis uttrykket hundre ganger mer raffinert og smakelig. Det er tydelig at Mahjongg etter debuten har havnet i en kreativ og romslig stue, hvor kontinuitet har vært viktigere enn å være overivrig. Åpneren Pontiac gir deg kanskje ikke det inntrykket til å begynne med, men så snart Problems setter i gang så blir man kjapt tvunget til å revurdere posisjonen til dette bandet.

Problems er skivas første triumf, hvor ekkoet av Gary Numan tar fullstendig kontroll gjennom hele i en deilig seig og monoton affære, noe som utgjør et uimotståelig resultat.

Kottbusser Torr er en helt annen sak, og skylder mer til Hot Chip enn noen andre i så måte. Den forsiktig og litt nerdete melodiske vokalen er heller ikke ulik. Those Birds Are Bats er Mahjongg på sitt mest hissige og melodiske så langt, og er samtidig skivas mest støyete. Et lekent bassriff danner basen av det som over er et tykt støylag, og samtidig så greier de å lure ut en supercatchy låt.

Wipe Out er akkurat som en søt calypso har rotet seg borti en av de forhåndsinnstilte loopene på det første keyboardet mitt, og det ender opp med å høres litt vel mye heismusikk ut i grunn. Men det høres verre ut enn det egentlig er, for det er i så fall noe av den mest stilfulle og gjennomførte heismusikken noensinne.

Både Teardrop og Mercury har mer hiphop-orienterte beats, og blander nesten Timbaland aktige beats med smart elektropop. Særlig Mercury, og det er mildt sagt lekkert.

Helt på tampen kommer bortimot det eneste som manglet, den ultimate reisen gjennom et forstyrret hode, et kaos, på vei til å kollidere brutalt med morgendagens hodepine og skrukkete hukommelse. Rise Rice er med på å sørge for at Kontpab ikke gjør det samme, selv om den nok kan inspirere lignende scenarioer med sine paranoide fabrikksirener og stemmer i det fjerne som filosoferer usammenhengende i det uendelige.

Kontpab er en nytelse fra begynnelse til slutt, og trigger igrunn mange av de samme følelsene debuten til Battles gjorde i fjor. Mye av grunnen til det er nok at de har mye til felles når det gjelder struktur, eller viljen til å unngå det, og det at de aldri lar sjansen til å leke seg vilt slippe unna. En rød tråd finnes hele tiden med halvtempobeats som danner et bakteppe til det som foregår i forgrunnen og fungerer som et slags sedativ til enhver tid. Og når vokalen og synthen spiller på lag slik de gjør her, ispedd sparsommelig gitarklimpring her og der, så er det vanskelig å finne feil. Lekkert! Og om det dukker opp beats i kjappere format, så er det alltid noe som skaper balanse. Dette selv når Mahjongg brøyter vei gjennom seig minimalistisk perkusjonsdrevet elektro så vel som støypop, via hektiske numre som trigger rockefoten.

Og det er her den fine linjen kommer inn, og skive nummer to fra Mahjongg har kjapt lagt seg i kategorien genistrek. Kontpab er uimotståelig på en helt latterlig selvfølgelig måte, friskt og moderne på tidløst vis, og fy så funky det er.

Groovissimo

Richard Swift - Dressed Up for the Letdown

Velkledde og idérike songar om nasjonal fridom, bygningar i Amerika, det grimme artistlivet og ein heil del lost and sorrow.

Flere: