Dorothy’s Victory

Bel Canto

CD (2002) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En dråpe i havet.

Bel Canto skuffer ved å fleske til med en banal popmiks.

Av Marianne Store Søndmør

23.03.2002

Gjeldende utgivelse har tallet syv. Tallet syv. Og i likhet med Vår Herre på den syvende dag ser det ut til at de har en ting til felles: de slapper av. Under det verste: Intetsigende, grusomt kjedelig og trivielt. Bel Canto har til tider stilt i en klasse for seg: etniskinspirert polar-ambient miksa med åttitallets synth-utskeielser. Eller: vakker pop-elektronika.

De to første utgivelsene hvor den siste musketer Geir Jenssen (Biosphere) er med - White Out Conditions (1987) og Birds Of Passage (1989) - innehar formelig kultstatus, mens Shimmering Warm And Bright (1992) regnes som en klassiker innafor norsk pop-elektronika. Musikken går for å være vakker, poetisk med en vokal som innehar en kjølig eleganse. En av duoens sterke sider har vært nettopp samarbeid med musikere eller "lydlegender" som for eksempel Jah Wobble (som også har jobba med Bjørk, The Edge i U2 og Sinead O'Connor). Wobble var forøvrig medprodusent på Magic Box (1996). I tillegg har de evna å ta opp elementer fra andre genre og tradisjoner uten at det har blitt pretensiøst eller pinlig. Begge har gjort flere sideprosjekter, blant annet Dreckers bidrag (i samme låta dukker også Gérard Depardieu opp) på det fabelaktige albumet Sahara Blue (med tekster av blant andre Arthur Rimbaud). I så måte har de vært for prosjektpiloter og foregangsmusikere å regne.

Det var da - nå er nå: Siden Rush (1998) har Anneli Drecker gitt ut eget soloalbum som frekventeres av diverse celebre gjesteartister, arrangert konserter og pleid sine kontakter innafor World Music. Nils Johansen har blant annet prøvd seg på filmmusikk. Deretter har Bel Canto fått barn, røttene har ropt "kom hjem", de har savna nordlys, snø og ekte mennesker. Slikt blir det mye erfaring og kreativ idémyldring utav, helt sikkert.

Denne gang skal vi altså slappe av og holde hviledagen hellig. Vi skal kose oss og la være å tenke. Drecker river i litt fransk, tysk, litt lalling og i Happy Times Fly Fast! er det til alt overmål japansk eventyropplesning fra 60-tallet (Tale of Urashima Taro).

Takk Gud for at de har henta inn drahjelp fra tromsømann Gaute Barlindhaug - han redder mye: både Im Best'n Beihs, Ladonia og Night Lady er spor med mystiske åpninger, særegen karakter og overganger. Låtene avslører ikke alt på en gang men innbyr heller til spenning. Im Best'n Beihs' åpning skiller seg klart ut fra de andre låtene, overgangene flyter over i nye loops mellom vokalen, den er oppbyggelig med en deilig rytme som overrasker. Så er da Barlindhaug en av Geir Jenssens musikalske svirebrødre, og har blant annet vært en fjerdedel av ambientgruppa Aedena Cycle for siden å gå solo. Barlindhaugs egenart gir flere av låtene den dynamikken som vi kjenner, og antakelig forventer, hos Bel Canto. Merkelig er det at ikke nettopp Im Best'n Beihs, Tree eller Ladonna åpner utgivelsen framfor de håpløst trivielle popgreiene. Legg merke til introen på nevnte tre låter. Her gjentar nemlig fenomenet seg: Fristende åpninger, uforutsigbare og oppbyggelige arrangement for så å flate ut i intetheten.

Anneli Drecker har komponert det meste av låtene på Dorothy’s Victory, med unntak av Foolish Ship og Disappear Club 5. Produksjonen har funnet sted i Tromsø, Oslo og Malmø med miksing fra hånden til blant annet Michael Ilbert (Roxette, Savoy, Lundell) og Espen Berg og Torbjørn Brundtland. Men hvor er den organiske lyden? Hvor er de avkledte låtene totalt strippa ned til beinet? (Med unntak av Dorothy’s Victory hvor Nils Johansens gitar er rett ut sagt nydelig - så lenge det varer.) Greit nok at de kanskje har gått trøtte av å bli omtalt som "eventyrlige og poetiske med hang til idylliske ambientklanger" - man kan som band komme i puberteten av mindre. Men å skli ut i banale tekster og gørrkjedelige loops som avbites av enda kjedeligere loops er en grov skivebom.

Corals, Jade and Pearls innehar riktignok en kul intro som faller igjennom med en håpløs melodi, selv om reggae-flørting og tysk tekst innfrir enkelte av hva man kan kalle Bel Canto-dogmene (syng minimum på tre ulike språk). Når det er sagt må det tilføyes at duoen har opparbeida seg et lydbilde som er velkjent for de fleste: stadig er Drecker best når hun går opp i vokalen og bryter over i falsett eller leker seg med finslepte vokaler. Dette finner du blant annet på Disappear Club 5 som innehar en viss sjarme. Låta er skrevet med og produsert av Röyksopps Torbjørn Brundtland. Her finner du den myke og lekne sida ved duoen som gjør de til en opplevelse av de få live.

Fortsatt flyter de på velkjente effekter; flyter og seifer. For det er noe tamt og platt over arrangementene og miksinga på flere låter av pop-potpurrien vi serveres. Samtidig kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at albumet er todelt: Den ender jo der Bel Canto starta: med det beste. Dorothy's Victory oppleves som to plater. Det går et tydelig genreskille mellom samtlige spor og jeg undrer stadig over om dette er utslag av et kompromiss mellom musikerne, eller om man har latt ideene og Dreckers komposisjoner få fritt spillerom?

Groovissimo

Madrugada - Madrugada

Ringen er sluttet, lyset er slukket. Norges største rockeband sier farvel med sin sterkeste plate siden funklende Industrial Silence.

Flere: