Mobilize

CD (2002) - Cooking Vinyl / Playground

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Americana / Singer/songwriter

Spor:
See America
Humankind
Love's A Mystery
Sadness Soot
We All Get a Taste
Spring Released
Lazily Drowning
Like a Lover
Mobilize
Beautiful Dreamers
Sleepless Lake
April Chimes

Referanser:
Grant Lee Buffalo

Vis flere data

Se også:
Virginia Creeper - Grant-Lee Phillips (2004)
Virginia Creeper - Grant-Lee Phillips (2004)
Nineteeneighties - Grant-Lee Phillips (2006)

Hvor ble det av bøffelen?

Grant Lee Buffalo var en like stor del av nittitallet som Nirvana og Pearl Jam, i hvert fall i mine ører.

Av Ingve Aalbu

28.04.2002 (opprinnelig fra pstereo.no)

Grant Lee Buffalo var en like stor del av nittitallet som Nirvana og Pearl Jam, i hvert fall i mine ører. Gruppas to første album, "Fuzzy" og "Mighty Joe Moon", har stått seg bedre enn både "Nevermind" og "Ten".

Jeg husker godt hvor jeg kjøpte "Fuzzy". Jeg husker hvor jeg spilte plata første gangen. Jeg vet hva jeg tenkte, hva jeg følte, hvordan det boblet i blodet. Jeg kan nesten lukte "Fuzzy".

Grant Lee Buffalo var en av de første gruppene som gjorde at jeg følte meg voksen. Musikken hadde et alvor, en kraft, et sveip som lite annet på den tida. Bandet fanget inn noe større og viktigere enn seg selv. "Fuzzy" og "Mighty Joe Moon" hadde en tidløs, mytisk kvalitet.

Grant Lee Buffalo var tre mann. Men alt dreide seg om Grant-Lee Phillips. Det var han som skrev låtene. Det var han som sang dem. Dessverre var bøffelen truet fra dag én. Grant-Lee Phillips fikset ikke å være i et band. Gruppa gikk i oppløsning i 1999, etter maktkamp, indre stridigheter og to ikke helt vellykkede oppfølgere til "Mighty Joe Moon".

Grant-Lee Phillips ga ut sin første soloplate i 2000. Hjemmelagede "Ladies love oracle" ble spilt inn i løpet av tre dager. Phillips tok seg av alt selv, inkludert produksjonen. På "Mobilize" har han fått litt hjelp av Carmen Rizzo, uten at forskjellen er blitt så veldig stor.

På coveret poserer Grant-Lee Phillips som Napoleon. Han er klar for et nytt felttog. Han vil bli stor og mektig igjen.

Det meste er som det skal være. Grant-Lee Phillips har skrevet et knippe låter som er fullt på høyde med det meste på "Fuzzy" og "Mighty Joe Moon". Stemmen er svøpet i sorg, dynket i dramatikk. Den krongler seg inn i hver minste krok i kroppen.

Grant-Lee Phillips blotter strupen på "Like a lover" og "April chimes". På "Lazily drowning" kikker han opp fra dypet. "We all get a taste" og "Sleepless lake" smaker av David Bowie.

Så hvorfor er ikke "Mobilize" en bortimot perfekt plate?

Jeg savner et skikkelig band. Joey Peters og Paul Kimble, de gamle uvennene fra Grant Lee Buffalo, hadde gjort underverker med "Mobilize". Phillips burde i det minste ha hyret inn en trommeslager. Han kunne med fordel latt være å gjemme seg bak et slør av synther, rare lyder og kunstige effekter. En del av de programmerte rytmene sender tankene i retning boyband og andre ekle popartister. Og hvor er den elektriske gitaren?

"Mobilize" er ikke en invasjon, et korstog, en triumferende nedsabling, slik albumet kunne ha vært. Men Grant-Lee Phillips er på frammarsj. Snart velter han inn over grensa med en hel liten hær.

Det gjelder å ha troen.