It's Harder to Land Than to Crash But It's Mostly the Same

CD (2006) - Bushda

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Psykedelia / Hardrock

Spor:
In Out of the Rain
MP
Up Shit Creek
Idiot World
Nothing More
Worth the Wait (Keeping My Mouth Shut)
Blood Shot Eyes
Already Found
To Whom it May Concern
D

Referanser:
Motorpsycho
Aunt Mary
Popol Ace
Høst

Vis flere data

Se også:
The Electric Eel Has Got Me by the Brain Banana - James Band (2004)

Den norske progskolen

Det klare lydbildet er litt som å sitte i ølhallen etter røykeforbudet: For klar sikt, liksom.

Av Bjørn Hovde

13.03.2007

Her er det rett på sak fra anslaget, ingen rundgang om grøten: Ekte, rotnorsk prog-heavy med framskutt vokal, profilerte instrumentalsoli og kataklysmer av melodi hvor hele bandet dundrer løs. Jada, alt er på plass, og alt er ved det gamle.

Det er noe distinkt norsk over denne musikken, nesten som om det fantes en "norsk skole" innen prog'en. Denne skolens fremste kjennetegn er da sannsynligvis at nesten ingenting har forandret seg siden 70-åra. Og det er ingen liten kvalitet. Gjenkjennelsen og gleden som følger med er en verdi i seg selv, men jeg iler til og presiserer at heavy-elementet her er mer framtredende enn hos gamle norske prog-acts som Aunt Mary eller Popol Vuh/Ace. Fuzzbruk og sangteknikk vitner sterkt om Motorpsychos innflytelse på prog'en i Norge de siste 15 åra. Låtene på It's Harder to Land Than to Crash But It's Mostly the Same er såpass korte og stramme at jeg helst bør betegne denne plata som et møte på halvveien mellom prog'ens utflytende strukturer og hardrockens kompakte rytmer.

Selve låtmaterialet utgjør et samlende hele hvor ingen av enkeltkomposisjonene utmerker seg som eksepsjonelle på de andres bekostning. Drivet er jamnt, bare brutt opp av begrensede soli og fresk vokal. Lydbildet er meget skarpt og rent, litt for klart for denne lytters ører. Det er noe med denne typen musikk som vinner på litt atmosfære og romlighet. Det klare lydbildet er litt som å sitte i ølhallen etter røykeforbudet: For klar sikt, liksom.

Ellers er plata en behagelig opplevelse. Den føles som en jevn, god reise med små stopp underveis gjennom et velkjent musikalsk landskap der kjenninger hilser innom i tur og orden. Soundet, spillinga og musikken i seg selv minner om 70-talls regionale norske progband med store ambisjoner, som Crossbreeze eller Høst. Mange av disse ga ut sterke skiver som tåler gjenhør 30 år etter.

At James Band fører videre denne stilen gjør den til en slags tradisjon, og de gjør ikke skam på sine forløpere. Dette er velkjent, men solid musikk, ukomplisert og upretensiøs. Et fotospekket omslag med en rekke gode konsertbilder av bandet visualiserer spillegleden for den entusiastiske prog-digger fra hans utsiktspost i sofadypet mellom høytalerne.