cover

Johnston Is Sane

Napoo

CD-EP (2005) - HoneyMilk / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Sanert galskap

Sjarmerende EP fra orkester uten noe til felles med Madrugada, Thomas Dybdahl eller Jim Stärk bortsett fra statsborgerskapet.

Av Thomas Karlsen

20.09.2005

Du verden! For et fantastisk stygt pappcover! På forsiden: En filtfugl som virker å trenge seg opp av en bakgrunn av Tobias' utkikkstårn i en gusjbrun solnedgang. På baksiden: En fabrikkpipe som spyr ut røyk, en røyk som ved nærmere ettersyn viser seg være teksten til Johnston Is Sane, åpningssporet på Napoos EP. Jammen ikke mye å henge i glass på veggen, skal jeg hilse og si. Men når det er sagt er det likevel lov å glede seg over denne vesle EPen til Napoo, spesielt om hjertet ditt er av det slaget som slår litt raskere i takt med økningen av flerstemt sang og harmonier. For de uinnvidde (med andre ord det ganske land) er Napoo restene av gamle Headset i Jan Hatlemark og Hilde Hem, samt en trio nykomlinger i Asgaut Bakken, Jan Erik Holmberg og Erling Zahl Urke, som alle bidrar med fin-fine koringer og flott instrumentarbeide. Ved første øh... ørekast skulle Napoo kunne appellere til alle som noen gang har lagt elsk på eksempelvis The Silly Pillows og The Tables fra ærverdige og fortsatt godtgående Perfect Pop; dvs. snurrig, sjarmerende og skranglete og med drypp av lo-fi.

På tittelsporet Johnston Is Sane sørger Hatlemark for å likegreit å ramse opp hvilke band han hører på hjemme i stua, hvilket gjør arbeidet atskillig mindre anstrengende for oss synsere og terningkastere: XTC, Violent Femmes, Guided By Voices, Low, Ai Phoenix, Pavement, Polvo, Mannfred Mann, Elf Power, Go!Team, Broder Daniel og mange flere blir ramset opp i løpet av knappe tre minutter. Og Daniel Johnston, selvsagt, som i Napoos univers er vel så frisk som oss rasjonelle fornuftsmennesker.

Johnston Is Sane EP består av fire komposisjoner smektende pop med et lite vell av uventede innfall, hvilket dessverre er mangelvare i et land som synes bygd på melankoli og seig gitartristesse, og hvor flerstemt gla' sang snart er i ferd med å dø ut. At Napoo derfor sverger til svabergsharmonier, skarpe gitarer, Wurlitzer, messingblåsere, skarpe trommer – og mon tro om det ikke er spredt klapping jeg hører der inne?! – i en skjerpet popkontekst er derfor svært, svært gledelig. Riktignok går det litt hals over hode innimellom, og mange ideer kan synes å ha blitt presset inn på utgivelsen, hvilket gir et litt uoversiktlig og smått roteromsaktig preg over det. Men roterom er jo ofte gromme greier, og som regel finner man mye kjært som man ikke vil kvitte seg med.

Tittelkuttet åpner ballet på EPen, og er også utgivelsens sterkeste kort, pakket med vakre harmonier, stilsikker melodiføring og smittende hooks på en måte som vi ikke er vant med her innaskjærs. Tromboner og flerstemt sang kombinert med tivolitoner og Hatlemarks lett naivistiske, Robert Schreiner-aktige vokal, og ellers backet av bandets øvrige stemmer, holder lenge for de av oss som virkelig aldri kan få nok av den sorten.

Påfølgende Tumbling Movement virker å være tuftet på flere ideer enn hva godt er, med de følgene at den faller litt mellom alle stoler – den starter som nennsom pop, dreier mot flerstemt sang (dette er flott, må vite), men ender etter hvert opp i et landskap av halveksperimentell popstøy spunnet rundt halvslapp pianoklimpring og en forsiktig messingblåser som ikke synes å ville noen steder.

Nedstrippede Star For Hire er utgivelsensens smyger, nydelig orkestrert og sunget av Hatlemark og Hem, spunnet over sjelfulle koringer og huskende gitarer bølger under parets åndfulle, svakt forelskede sang. Vakkert, vakkert, om enn ikke helt i tråd med restens av EPens uttrykk. Men vil man ha en rød tråd får man pent lete andre steder, noe slikt fins ikke på Johnston Is Sane, hvilket kanskje er både dens styrke og svakhet.

Det hele rundes av med The Hunt, en kort sak som drukner litt i sine egne ambisjoner - lydbildet virker smått uoversiktlig og spredt over hele kartet, samtidig som melodifølelsen ikke er like tilstedeværende som i EPens øvrige materiale. Dog, den flerstemte sangen trekker behørig opp, og det er nå engang vanskelig å gremmes over slik lystig pop som det Napoo serverer på Johnston Is Sane, om enkelte ting enn synes uferdige og lettere skisseaktige.

Kort oppsummert: En firer, nuvel, men en god og sterk firer. Og om fortsettelsen sier vi bare som hele Trondheim sa da ei viss prinsesse skulle til alters i byens katedral: Vi glær oss! Bare Napoo nå ikke roter seg bort på pilegrimsvandring i den trønderske utmarka har vi fine ting i sikte.