Til Ithaka

CD (2005) - Visemannen

Genre:
Pop

Stiler:
Vise

Spor:
Livet e Sånn Som Det e
Carlos
Mariann
Til Ithaka
Berits Sang
Vår i Januar
Ferdesang
Estelle Danser
Deja Vu Ved Kai
Baby, Kor e Mine Sko
Så Lenge Der e Sang
Ei Enkel Lita Helt Til Slutt

Referanser:
Terje Nilsen
Geggen Mauno
John Ivar Bye

Vis flere data

En ny nordnorsk visestemme

En ambisiøs og uttrykksfull visesanger - men har han noe nytt på hjertet?

Av Bjørn Hovde

22.02.2006

Da jeg hørte denne plata kunne jeg ikke unngå å tenke på Bodø-trubaduren Terje "Mjelle" Nilsen. Nordnorske visesangere har liksom sin egen dagsorden med mye selvbiografi i tekstene og mange landsdelsspesifikke referanser i lyrikken til lokale næringsveier, folkelynne og en slags fyrrighet i kjærlighetslivet som synes særslikt for folk fra de nordlige regioner. Det er en del slikt å finne hos Leo Leonhardsen også, i tillegg en masse om felles røtter, bånd som slites av, eksilets savn og lengsel.

Nå er det ellers mye lengsel og savn å finne i norske visetekster, så Leonhardsen slår ikke inn stengte dører her. Et hovedmotiv synes å være bevisstheten om et bestemt geografisk-sosialt opphav. Berits Sang, Deja Vu Ved Kai, Så Lenge Der e Sang og Ei Enkel Lita Vise Helt Til Slutt handler alle om fravær og savn etter et sted og et øyeblikk i tid, fortid. Nord-Norge er den geografiske destinasjon for tekstenes fortellerstemmes lengsler, et mytisk minnelandskap som blir et sluttet symbol for hele plata.

Platetittelens mytiske Til Ithaka er slik å forstå som et bilde på de mer håndfast formulerte lengslene i sangene der de står hver for seg.

Leo Leonhardsen er ambisiøs og vil virkelig uttrykke noe med denne plata. Kanskje si noe om at melankoli kan være både et sted og en tilstand. En del banaliteter i tekstene og klumpete formuleringer distraherer, likeså den besværlige enderimstvangen som gir flere av tekstene et forsert preg. De poetiske bildene er i all hovedsak hentet fra standardkatalogen og er brukt til døde i titusenvis av pop, vise og slagertekster.

Arrangementene og framføringen er sikker og melodiene gode nok til å "bearbeide" tekstenes svakheter slik at de framstår som passabelt og velklingende popmateriale.

Selv om plater som denne føyer seg inn i en lang rekke av ganske likelydende utgivelser gjennom årene, nøler jeg med å gi Leo Leonhardsen en entydig dom. Det er er talent her, og det er mye god følelse og varme i framføringen. Til Ithaka har et stort potensiale som stemningsskaper i lange mørkenetter, for følelsen for det nordnorske Ithaka er uforfalsket og ektefølt.