Brown Sugar

D'Angelo

CD (1995) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Smooth debut

Brown Sugar viser at D'Angelo allerede i 1995 visste hvordan man lager vellykket og forførende neo-soul.

Av Erle Hind

31.07.2008

Det er vokalen som er mest iørefallende med D'Angelos debutplate. Denne konstant mumlende, grøtete, grumsete stemmen fungerer som fy - og tekstene står i stil med vokalprestasjonene, i fall noen skulle ha tvil om det. Tekstlinjer av typen We be makin' love constantly, that's why my eyes are a shade blood-burgundy (som er noe av det aller første vi hører på åpningslåta Brown Sugar) levner liten tvil om hvor D'Angelo vil hen. Plata er fylt av mye ooh-ing og aah-ing, og Princes falsettvokal og Marvin Gayes forførende sound er aldri langt unna. Jo da, det er temmelig sensuelt.

For å sitere tittelen på en av låtene, er dette ganske "smoothe" greier. Og det er kanskje nettopp her litt av problemet ligger; hele plata blir tidvis litt for glatt. D'Angelo virker engasjert og inspirert så det holder, men likefullt blir han innimellom kjedelig. Crusin' er langtekkelig og repetitiv, og hele plata preges av (litt for?) ivrig bruk av falsett. When We Get By utmerker seg positivt med jazzinspirert walking bass og blås, og et laid back og genialt enkelt komp. Jonz in My Bonz fungerer også som bare det, ikke minst på grunn av den drivende tighte basslinja.

Brown Sugar er fylt av ballader og mer up tempo-låter, men lydbildet er likevel stort sett det samme hele veien; D'Angelo skaper ikke den store variasjonen på plata. Grunnlaget er soul og r'n'b, og man hører at mannen vokste opp med syttitalls jazz og gospel.

Da D'Angelo debuterte med Brown Sugar i 1995 ble den umiddelbart hyllet som en av de viktigste utgivelsene innen den nye neo-soulbevegelsen. D'Angelo har kun utgitt to plater, og takket være både Brown Sugar og Voodoo har han fått en, etter min mening, noe overdreven status som redningsmann innen afro-amerikansk soul og r'n'b. Det er ikke til å komme utenom at Brown Sugar i sin tid var et friskt pust til en soulbevegelse som så ut til å gå på tomgang, men det er liten tvil om at det er Voodoo D'Angelo vil huskes best for.

Sett i lys av Voodoo når ikke Brown Sugar helt opp til oppfølgeren. Voodoo er råere og tøffere, men D'Angelo leverer likevel en sterk debutplate.

Hva gjør så musikken med meg som lytter? For å si det sånn: Hvis målet med å la D'Angelo akkompagnere kvelden er å forføre selskapet ditt, vil jeg heller råde deg til å spille Voodoo...

Groovissimo

Ought - More Than Any Other Day

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Flere: