cover

Thunderbird

Cassandra Wilson

CD (2006) - Capitol / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Jazz / Funk / Soul / Standards / Vokaljazz

Spor:
Go to Mexico
Closer to You
Easy Rider
It Would Be So Easy
Red River Valley
Poet
I Want to Be Loved
Lost
Strike a Match
Tarot

Referanser:
Betty Carter
Nina Simone
Diana Krall
Lizz Wright
Ry Cooder

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tordenfuglen

Fra autentisk blues til data med soul; Cassandra Wilson overbeviser.

For den som liker å sette musikk i bås kan det by på visse problemer å sette det nye albumet til Mississippi-fødte Cassandra Wilson i den rette hylla. Ikke at det er noe nytt når det gjelder den snart 51-årige vokalisten, som naturlig nok startet sin karriere med blues/R&B da hun først trådte frem på midten av 70-tallet. Da hun etter en snartur innom New Orleans flyttet til New York på begynnelsen av 80-tallet, ble hun "oppdaget" av folk (særlig Steve Coleman) som drev med funk og jazz, og alle ville ha henne til å synge. Det første albumet under eget navn kom i 1986 og siden den gang har det kommet utgivelser jevnt og trutt: Blue Skies (1988) ble kåret til årets jazzalbum av Billboard, og New Moon Daughter fra 1996 toppet jazzlistene med bl.a. Monkees sin Last Train to Clarksville som et av albumsporene.

Musikere med rulleblad som hun har jobbet med kunne med letthet vært gjenstand for en liten bok, så også på denne aktuelle platen. Til sammen har alle deltagerne, fra produsent T-Bone Burnett via bassist/programmerer Mike Elizondo (Nelly Furtado, Eminem, 50 Cent) og allestedsnærværende Jim Keltner til Bill Maxwell (Sissel Kyrkjebø!) kompetanse utover det ordinære innen sjangere som funk, jazz, soul, r&b, rock. Og det passer utmerket en artist som trives med å gå sine egne veier: Enten det gjelder låtvalg eller stiler.

Som "tordenfuglen" tronende på toppen av totempælen, passer Cassandra på at bluesen kan utvikle seg videre ved både å ta vare på tradisjonelle uttrykk og å gi den mer moderne preg.

Easy Rider er en trad. blues låt, albumets lengste låt på over 7 minutter, men den virker ikke et øyeblikk kjedelig. Overleveringen er autentisk med en stemme som er glødende varm, men samtidig akkurat så kjølig og avmålt, at det ikke koker helt over. Det begynner nakent med kun gitarer og en bass som kjennes langt ned i brystregionen, før det braker løs. Tromme- og gitarspill er av ypperste klasse. Nok en tradisjonell folk-blues overlevering får vi med Red River Valley. Det er nakent og vakkert, med Colin Linden som igjen glir uanstrengt og vemodig opp og ned på strengene i Ry Cooders stil og akkompagnert av Cassandra Wilsons følsomme vokal - eller var det omvendt?

På Willie Dixons I Want to Be Loved løfter Wilson vokalen opp fra det dype fuktige sør og til mer kjøligere luftlag med passe tretthet og resignasjon, men ikke verre enn at hun koster på seg en liten latter underveis. Det reneste jazzuttrykket finner vi på produsent T-Bone Burnetts Lost. Marc Ribot bidrar med Wes Montgomery-gitar og ellers kun vokal: "Darker than the darkest night/Bluer than the bluest sky", hun senker stemmen ned med alt hun har av soul og løfter seg opp: "Brighter than the brightest light". Vakkert og med innlevelse.

Den mest kommersielle låten, og det er ikke negativt ment, er åpningssporet Go to Mexico. Piano og rytmeseksjonen, inkludert en dyp akustisk bass, driver låten fremover mens bakgrunnsvokal/keyboard/programmerte snutter gir låten flere lag. Tydelige spor av New Orleans-funk fra samplingen av Hey Pocky A-Way som The Meters gjorde kjent på midten av 70-tallet eller for den saks skyld chanting fra det afro/amerikanske kontinent. Vokalen spenner fra en tørr, distanserte falsett til soulfylt mørke.

Mest overraskende er kanskje tolkningen av Jakob Dylans (The Wallflower og sønn av Bob) Closer to You, som har blitt til duvende, røykfylt jazz/beatkafe-ballade med Reginald Veals meget gode bass-spill. Sensuell og intim med keyboards og Wilson på akustisk gitar som bakgrunn. Samme stemning er det i den den funkbaserte pop/soul-balladen It Would Be So Easy. Veal sørger igjen for å briljere med bassen, men denne gang sammen med Mike Elizondo på elektrisk bass. Som på mange av låtene er det mye data ute og går og kanskje litt i meste laget av og til, som for eksempel på Strike a Match hvor detaljene og det overveide anarkiet rår, men det fungerer på sitt vis.

Cassandra Wilson er hele tiden ganske så nær sine bluesrøtter og stemmen spenner over et vidt register av følelser som gjør at dette blir et helstøpt og gjennomarbeidet album selv med et par ordinære låter.

Til det originale materialet bidrar nesten alle musikerne, men så vidt jeg har skjønt er det Wilson som står for tekstene. Om de er det intet å si annet enn at de selvfølgelig handler om kjærlighet og er sånn passe, men musikken og fremførelsen står i fokus og da kan også det meste få mening.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


The Dining Rooms - Numero Deux

(Guidance Recordings Inc.)

Overraskende lekre bølger fra Italia strekker seg over Frankrike og når helt opp til norsk kyst.

Flere:

Gwen Stefani - Love. Angel. Music. Baby.
Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?