Ceros

Frøydis Ree Wekre

CD (2005) - 2L

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hyllest til hornet

Vår fremste hornist feirer sitt eget instrument.

Av Olav Elgvin

21.09.2005

Hvor mange hornister - folk som har spesialisert seg på å spille horn - vet du om? Jeg tror jeg kan nevne saksofonister, trompetister, fiolinister eller pianister i fleng. Men hornister? Nei. Skralt med det, gitt. Men i Norge har vi et celebert unntak: Frøydis Ree Wekre, mangeårig professor i horn og kammermusikk ved Norges Musikkhøgskole, har skapt seg et stort navn i inn- og utland. Hvordan? Ved å spille horn (også kalt waldhorn, franskhorn – kjært barn osv). Nå har hun gitt ut platen Ceros (gresk for horn) - som ene og alene er viet hennes eget instrument. Den inneholder bare musikk som er spesialskrevet for horn. De fleste av stykkene, skrevet av kjente samtidskomponister (de fleste norske), er tilegnet eller skrevet for henne. To av komponistene - Wolfgang Plagge og Andrea Clearfield - deltar selv på platen, noe som gjør lyttingen enda mer spennende.

Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke er noen ekspert på verken horn- eller samtidsmusikk. Likevel taler denne platen til meg. Samtidsmusikk har, fortjent eller ufortjent, fått ord på seg for å være utilgjengelig eller merkelig. Denne platen er ikke utilgjengelig. Heller ikke merkelig eller pretensiøs. Musikken er, på tross av merkelappen "samtidsmusikk", verken atonal eller spesielt vanskelig. Men den krever sin lytter. Musikkstykkene er skrevet i en kammermusikalsk tradisjon: Få instrumenter, neddempet lydbilde. De fleste stykkene er rolige og reflekterende, men likevel fremført klart og tydelig, uten for stor sentimentalitet. Best liker jeg det første og det siste kuttet. Raga, av norske Wolfgang Plagge, er en noe mystisk, utforskende meditasjon, som i følge teksten i coveret er inspirert av indisk musikk og filosofi.

Det siste stykket, Into the Falcon's Eye, platens høydepunkt, er en lang, kompleks sak av den (for meg ukjente) amerikanske komponisten Andrea Clearfield. Tonen er her mørkere enn på resten av platen. Skrevet for piano (spilt av komponisten selv) og to horn, veksler den mellom rolige, utforskende partier, stakkato hopp og urovekkende dissonanser - mens musikken hele tiden rastløst søker videre. Om ikke annet så har platen hvertfall gitt meg lyst til å utforske Clearfields musikalske univers nærmere!

Resten av Ceros er langt gladere. Sigurd Berges Horntrio har en ertelysten innfallsglede som jeg assosierer med jazzmusikeren Carla Bley. Trygve Madsens Trio for piano, fiolin og horn er det mest neoromantiske av stykkene, hvor musikerne også tillater seg å spille på mer sentimentale strenger. Som leseren kanskje forstår er ikke dette en plate med et stort, overgripende tema. Wekre skriver i plateomslaget at hun har valgt musikk med nettopp dette for øye: Mangfold og variasjon. Men det kan også være en svakhet. På en dag hvor jeg føler for å dykke ned i Clearfields mørke rastløshet, er det ikke sikkert jeg vil ha noe ønske om å la meg erte av Sigurd Berges lekelyst. På den annen side: Da er det vel bare å bruke CD-spillerens programmeringsfunksjon.

Denne platen viser hvilke varierte uttrykksmuligheter hornet har. Men musikken har ikke, kanskje med unntak av Clearfields stykke, gjort noe uutslettelig inntrykk på meg. Likevel er den, for lyttere som ønsker å bli kjent med tilgjengelig horn- og samtidsmusikk, vel verdt et besøk.

Groovissimo

Shining - Grindstone

Jørgen Munkeby og hans Shining har overgått seg selv og skapt en plate som fascinerer, fenger og - ikke minst - imponerer.

Flere: