Jake Ziah

Jake Ziah

CD-EP (2003)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Første steg

Fem spor som ikke etterlater evige merker i sjelen, men de pirker på de rette stedene.

Av Bjørn Hammershaug

11.12.2003

Det er ikke bare på den amerikanske prærien det lages melankolske westernvalser for den forlatte skumringscowboy. Vinden fra de sibirske stepper uler gjerne over våre kroker av verden også, her er det dessuten både mørke og frost nok til uendelige timer med sturing rundt leirbålets varme.

Det må være slike forhold som har skapt Jake Ziah. Etter nok en strevsom arbeidsuke sitter mennene andektig i ring på lørdagskvelden, findressen er på og flaska sendes rundt. Man setter seg snart tettere og begynner å spille, uten merkbar glede eller lyst, sangen er alvorlig og traust, og det hele har et høystemt alvor som gjør musikken vakker. Fem sanger og 20 minutter tar det før det stilner. Da har vi fått presentert låter som holder en standard som ligger godt over det gjengse demostadiet. Molefonkne ballader og sørgeviser, sparsomt utrustet men med rik instrumentering er bandets signatur. Litt som Lambchop bruker de mange instrumenter til å lage minst mulig lyd. I dette tilfellet er det en stor beholdning av strengeinstrumenter som fargelegger de ellers bleke låtene.

Jake Ziah lar seg ikke rive med av det som eventuelt skjer rundt dem, de lukker heller øynene og lar det hele gå sin gang, pent og pyntelig, forsøker heller å bygge opp intime stemninger på en forsiktig måte. De klarer nesten å gripe tak i nakkehårene med dette, men bare nesten. Fine øyeblikk inkluderer Kjetil Steensnæs' pedal steel som lusker i bakgrunnen av If You Stay og ikke minst den tunge sørgemarsjen Bourj 06.02, hvor de burde sunget på et eller annet slavisk språk (hvorfor må det alltid være engelsk?). Wouldn't Change a Thing er mer slentrende i uttrykket, og med en gjentagende linje som klisterer seg lett til barken. På bønnesangen Crying Cedars croones det i en stil som Tindersticks-fans nok vil finne både gjenkjennelig og tilforlatelig, mens instrumentale What You Do ikke rekker å etterlate større inntrykk enn at den helt rolig runder av platen på naturlig neddempet vis.

Trioen som utgjør Jake Ziah bærer både den amerikanske prærien og de russiske vidder i sin musikalske reisetaske. Fortsatt er de litt for velfødde og fornøyde til at de ser de innerste kroker av sjelslivet, men hvis de vandrer over golde land på jakt etter skrinne måltider i noen måneder til, bør alt være lagt til rette for et spennende fremtid. De har fortsatt en del å gå på, men med denne EPen har de funnet et fornuftig startsted.

Sammen med et par minneverdige konserter i Oslo høsten 2003 til grunn, plasserer jeg Jake Ziah blant årets fem mest lovende debutanter.

Groovissimo

The Mormones - Guide To Good And Evil

Opplandsk minimalisme som burde åpne for internasjonal anerkjennelse.

Flere: