Good News for People Who Love Bad News

Modest Mouse

CD (2004) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Down, men ikke helt Out

Isaac Brock har tørket seg opp nok til å få ned 16 nye historier fra fyllinga, bakgatene, rennesteinen og alle dagene derpå.

Av Bjørn Hammershaug

03.05.2004

Den noe overraskende åpningsfanfaren til side, Modest Mouse dingler fortsatt med beina et sted mellom arty New York nyveiv og white thrash cowboy stompin' fra trailerparkens indre. På sin fjerde ordentlige skive er det fortsatt som de fire hyperaktive bastardsønnene til Talking Heads, Pere Ubu, Pixies og Tom Waits som har fått i seg litt for mye av det søte liv og våkner med kuppelhue og svartsinn. Good News For People Who Love Bad News innebærer ikke noe voldsomt løft for bandet, selv om de denne gangen har med seg notable gjester som The Dirty Dozen Brass Band (horn ved et par anledninger) og The Flaming Lips (diverse instrumenter på det siste sporet). De er lette å kjenne igjen, har fått sin egen karakteristiske stil. Ustabile Isaac Brock er fremdeles like tørst, rastløs, hissig, manisk-depressiv og skarpsynt, skriver fortellinger som om det brenner lys i alle ender, mens gitaren bøyes, bendes og ustemmes i kjent stil. Ny trommis har de fått i Benjamin Weikel, men ellers er alt som det skal være i musenes rottehull.

Det har alltid vært mye turbulens rundt Brock & co, og særlig i statene har det vært en del engasjement ved bandets bevegelser den senere tiden, som deltagelse i en reklamefilm for et bilmerke, overgangen til et stort selskap og Brocks utsvevende livsførsel. Pessimistenes spådommer er i hvert fall gjort til skamme, for Modest Mouse har reist seg igjen. Det er ingen Truckers Atlas og Cowboy Dan her, låter som gjorde The Lonesome Crowded West (1997) til en påle, og Modest Mouse fremstår i dag mer som et mer "gjennomtenkt og modent" band. Det tjener kanskje platen som helhet, men samtidig har de mistet noe av den fandenivoldske gnisten fra sine tidlige skiver.

Good News for People Who Love Bad News åpner meget bra. Brock lar ordene rulle nervøst ut i sin egen rytmikk på The World at Large, det handler om å flyte med tross alt, slik det gjør på muntre (ja, muntre) Float On også, den mer-enn fengende radiohiten: "I backed my car into a cop car the other day, well he just drove off, sometimes life's OK". Det er vel omtrent så lyst som livet kan være for Brock. Med Ocean Breathes Salty, Bury Me With It og Pixies-møter-Rawhide i Dance Hall er det mer om å gjøre å holde seg flytende på de ustabile bølgene bandet skaper, bare rave, hoje, skrike og hoppe oppogned: "I was dancin' on the tin roof, cat be damned. Comitting crimes running down the alley, I am the captain and you are in the galley!" Etter den forsiktige innledningen kommer bandet her inn med fulle øs. Modest Mouse er bønda i by'n, se opp, de ruller inn langs 5th avenue og spiller discopunk man kan hogge tømmer til.

De streiter seg mer opp med rolige Bukowski med sitt pumpeorgel, før de går inn i bakhagen til Tom Waits (This Devil's Workday), sper på med mer retromoderne funky rytmer (The View), og gir 16 hestekrefter fra det dype sør på skumle Satin In a Coffin. Ja de setter seg til og med til hvile på den skjelvne balladen Blame It On the Tetons, som ikke humper, men beveger seg langs mer melodiøse kurver. Så variasjonen er det ikke så mye å si på, men jeg savner litt av villskapen og desperasjonen innledningsvis. Black Cadillacs tar igjen noe, med sitt vinnende, stammende refreng. Og sistelåten, The Good Times Are Killing Me, binder i hvert fall det hele sammen med en åpenhjertig Brock: "Need more sleep than coke and methamphetamines. Late nights with warm, warm whiskey".

Så da pakker de vel sammen og forlater storbyen igjen til fordel for Issaquah, Washington og lange whiskey-sunkne kvelder der. Skal se det blir mye vonde historier ut av det også.

Groovissimo

Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere: