Final Hour

Illusion Suite

CD (2009) - Limb Music / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

llusjonen om det mystiske

Synthbaserte og majestetiske progmetal-låter som sender deg til eventyrland med mørkkledde feer og lilla drager.

Av Pernille Dragsten Holden

10.11.2009

Seks år etter starten er Oslobandet Illusion Suite ute med debutalbumet Final Hour, og plata har blitt som en slags illusjon i seg selv. Det er et veldig billedlig album med klangfargede sanger som gir deg assosiasjoner og illusjoner om alt musikken beskriver. Lydbildet er så stort og massivt, og strekker seg fra tradisjonelle instrumenter til symfoniorkester med strykere, blåsere og perkusjon.

Ta for eksempel Pandora's Box, hvor det går fra halsbrekkende og hurtig gitarsolo til barnelatter og symfoniorkester som spiller et helt annet tema. Begge delene av sangen er velgjort og bra, men de henger ikke sammen og er med på å styrke mistanken om at altfor mange idéer og altfor mange dyktige musikere på ett sted har prøvd å lage en plate der alle får ha med sitt innspill. Samtlige av sangene er slik, og det blir slitsomt og litt mye i lengden. Med 9 sanger som varer i alt fra 3 til 15 minutter, hver med fire forskjellige deler og uten en rød tråd, kan det bli mye musikk å ta til seg. Men det trenger ikke å være bare negativt, hadde bare disse fire Oslo-gutta laget litt bedre overganger og vært mer smooth i instrumentbruken. Det er storslagent og majestetisk, og for de som liker sanger om det mystiske og eventyrlige så er dette midt i blinken.

Med synthen godt fremhevet i alle av Final Hours låter, bringer det sterke referanser til Dream Theater. De har brukt lekne og trinnvise opp og nedganger på synthlyden som er identisk med Dream Theater sin. Sangene er bygget opp ganske likt; instrumentbruken er lik, vokalen kan sammenlignes og den evige lange og tighte gitar lyden er unisont med progmetal-bandet fra USA. Norges stolthet i metal-miljøet, Dimmu Borgir, kan også ha vært en liten inspirasjonskilde.

Selv om dette er et solid album med låter som sitter så stramt som skinnbukser, så er det lett å høre hvilke store artister som har hatt en innflytelse på disse langhårede guttene. A Moment to Remember kan minne om Opeth og deres skjøre vokal og kassegitar, som etter hvert utspiller seg i store gitarsoloer og massiv tromming. Dessverre har de også med en kvinnelig vokal i denne låta som de strengt tatt kunne ha droppet. Det er vanskelig å høre behovet for at de trengte en annen vokal der, i tillegg til at sangeren ikke er så veldig heldig med stemmen. Det høres påtrengt, skjærende og masete ut.

I tillegg til alt det harry slike sjangre har å tilby, som gensere med lilla drager på og t-skjorter godt stappet ned i buksa, så glimter de til med noe bra og ekte metal her også. Riffene er ikke alltid bare løpende fingre i et evig masende tempo, men også riff som virkelig får nakkehårene til å reise seg. Samspillet mellom bassist og trommis er nydelig, og noen ganger spiller de for seg selv og tilbyr oss rytmiske mønstre som er råere enn sushi.

Alt i alt er det et stødig progressivt powermetal-album med store ambisjoner. Her har de laget et helt greit og likendes album, vist tegn på et band som absolutt har forbedringspotensiale og som forhåpentligvis bare kommer til å utvikle seg i den riktige retningen.

Groovissimo

Motif - Expansion

De unge nordiske jazz-kometene i Motif er på vei inn i stratosfæren med lysets hastighet, og de kan slå ned et sted i nærheten av deg.

Flere: