Give Us Barabas

CD (2004) - Brownhouse / Playground

Genre:
Rock

Stiler:
Akustisk / Psykedelia / Poprock

Spor:
The Ballad of Jody Frosty
Voice and the Vision
I Walk Beside Your Love
Bela Alaf Rosa
Brown House on the Green Road
Hey Diana
Still on the Hill
The Desert Song
Off to Tiki Ti
It's So Hard
Jindalee Jindalie
Don't Get Caught by the Huntsman's Bow

Referanser:
Led Zeppelin
The Beatles
Cream
Syd Barrett
Mark Lanegan

Vis flere data

Real psych

Halvakustisk psychout fra en av stonerrockens evigunge kultfigurer.

Av Jonas Prangerød

13.07.2004

Det var vel ærlig talt ikke dette jeg hadde venta meg da jeg satte den nye Masters Of Reality-skiva i spilleren. I stedet for brautende stonerrock inneholder nemlig Give Us Barabas mye halvakustisk psykedelisk pop og rock. Ikke noe i veien med det, men en overraskelse var det. Skiva er utgitt under navnet Masters Of Reality/Chris Goss. Goss har tross alt vært hjernen i bandet i alle år. I tillegg er han kjent for å ha skrudd på studioknotter for blant annet Queens Of The Stone Age, We og Kyuss.

Det er flere andre kjente medlemmer og bidragsytere på skiva også. De største navna er nok Ginger Baker (Cream, Blind Faith m.m.), Scott Weiland (Stone Temple Pilots og Velvet Revolver) og produsenten Daniel Rey. Ulike folk bidrar i ulik grad, med Goss og bassist Googe som de mest stabile. Sammen har de laget et snålt og til tider morsomt album.

Låter som Voice And The Vision og Off To Tiki Ti har en lekenhet som kan minne om Syd Barrett. I Walk Beside Your Love minner mer om Beatles i sitt halvsøte popvesen. It's So Hard er en John Lennon-låt, og høres også slik ut. En annen godbit er Brownhouse On The Green Road. En forsiktig hyggerocker som kan lokke fram sola. Den lekende gitarflørten The Desert Song er av omtrent samme kaliber. I tillegg inneholder Give Us Barabas høydepunkter som poplåta Jindalee Jindalie. Dette er en svært behagelig poprocker med hes hjelp fra Scott Weiland.

Give Us Barabas er morsom lytting, men holder ikke samme nivå hele veien. Den avsluttende Don't Get Caught By The Huntsman's Bow kan sikkert få noen og enhver til å trekke på smilebåndet, men noen stor låt er det jo ikke.

Antagelig er dette et forsøk på å få utforsket andre sider av sine talenter for Chris Goss. Innimellom er det også svært vellykket. Savnet etter en skikkelig utblåsing melder seg riktignok etterhvert. I tillegg er noen av låtene smådaffe og litt kjedelige. Er man derimot glad i å skippe på CD-spilleren, kan man sikkert ha mye kos med høydepunktene.