The Shape of Rock to Come

Lasse Marhaug

CD (2004) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Gitaraction

En liten retrett til gitaren som lydkilde gjør ikke Marhaugs støy umiddelbart mer tilgjengelig. Kanskje i fremtiden?

Av Carl Kristian Johansen

06.05.2004

Dette er det andre soloutspillet på Smalltown Supersound for Lasse Marhaug, og med The Shape of Rock to Come åpnes en dør på på vidt gap med en mengde kontekster og fortolkningsmuligheter. The Shape of Rock to Come er en plate som innholdsmessig er plantet i støymusikkens verden, men den peker i mange retninger hvis man betrakter omslaget som en del av utgivelsen.

Det er fort gjort å trekke inn The Shape of Jazz to Come (1959) av Ornette Coleman og The Shape of Punk to Come (1998) av svenske Refused som tittelmessige brødre. Begge legendariske utgivelser som betraktes som referanseskiver i respektive sjangere. Som tittel i en sammenheng som bare omfatter Marhaugs egne utgivelser føyer den seg fint inn i rekken etter Scandinavian Noise Manifesto (1998) og Nothing But Sound From Now On (2001). Dette ligner en progressiv og fremtidsrettet tendens. Også sett i lys av støymusikkens opphav i den manifestmettede futuristiske bevegelsen i Italia på begynnelsen av 1900-tallet, gjennom manifestet The Art of Noises og Luigi Russolo, aner man kanskje nok en knagg å henge dette på. Foretrekker Lasse Marhaug å bli sett tilbake på i lys av historiens gang?

Det mest interessante ved omslaget er allikevel den omfattende takkelisten. Her figuerer kjente og ukjente navn som preger mye av den alternative musikalske arenaen i dag. Musikere, utgivere og kunstnere i en nokså uensartet bevegelse figurer side om side i denne listen, og selv om disse kan betraktes som venner, bekjente og partnere av Marhaug definerer han deler av denne bevegelsen her. Mats Gustafsson, Masami Akita (Merzbow), Leif Elggren, Thurston Moore, Martin Revheim, Emi Maeda, John Hegre, Fe-mail og Jaap Blonk er bare noen av navnene. Et sentralt trekk ved denne bevegelsen er det improviserende elementet og den åpne og frie tilnærmingen til musikk, manifestert i veldig ulike uttrykk. Let etter plater av disse artistene og du vil finne mye rart å kose deg med.

Marhaugs uttrykk er altså støy, og på The Shape of Rock to Come en del gitarstøy. Noen vil kalle dette avantgardistisk musikk, andre vil se linker tilbake i tid. Støy i musikk har eksistert i nærere hundre år, den har stort sett overlevd innenfor akademia og det finnes teoretiske og filosofiske avhandlinger som forklarer og definerer dens eksistens. Innenfor populærmusikken fikk den sin framvekst på 60-tallet gjennom den elektriske gitaren, og gitarstøy har fungert som et viktig estetisk trekk i rocken siden da. I rocken har den blitt definert som energi, kanskje som en rensende motsats til den bedøvende FM-musikken som gjennomsyrer dagliglivet. Marhaugs scene er gjerne rockebandenes scene, samtidig er han opptatt i Komponistforeningen der hans støy er intellektualisert og forklart. Marhaug og The Shape of Rock to Come befinner seg altså på et interessant skjæringspunkt, og gitt (den voksende) mengden av tilhørere ute blant folk og den fuzzen som visstnok oppstod da han ble tatt opp i Komponistforeningen, kan musikkens han neppe karakteriseres som særlig populær noen steder.

Musikalsk sett representerer The Shape of Rock to Come et steg i retning av gitaren og gitarstøy som lydkilde, dette er neppe nytt for Marhaug som trakterer gitar i støyrock-improv. outfiten DEL. Mer interessant er det at Jazzkammer signaliserer et steg i samme retning, noe som kan bety mindre laptop og computer og mer "ekte" og rensende rockestøy. Selv om man bare kan ane gitaren noen steder på The Shape of Rock to Come, som i midten av det 20 minutter lange eposet Sleeper, og mot slutten i It Is My Kind of Top, er den markant tilstede i motsetning til på Nothing But Sound From Now On. Forøvrig befinner plata seg i et mellomsjikt der interessante lyder og strukturer og full frontal digital støy skifter på å kreve oppmerksomhet. Selv om det er vanskelig å høre gjennom hele plata fra Sleeper til It Is My Kind Of Top, er det ingen tvil om at dette er en svært gjennomarbeidet og strukturert plate. Det finnes lag på lag med bearbeidet lyd, overgangene er tydelige og det er en del effekter som er gjennomtenkt og som noen ganger kan virke provoserende. Som for eksempel den høye og markante pulsen i Sleeper som forhindrer at man kan dykke dypere inn i lydbildet der det åpenbart skjer noe. Her kan man kanskje si at Marhaug tangerer annen ikke-støyete elektronika. Andre ganger er lydbildet så mettet, tett og kaotisk at ordet støy kommer til sin fulle rett. Det er her Marhaug fyller sin funksjon for min del; det øredøvende og massive støybildet som renser bort siste dagers hodepine og meningsløse input og åpner for litt mental trening innenfor aggressive og fandenivolske tankebaner.

I den sammenhengen har jeg lyst til å trekke fram gode gamle Lou Reed og hans gitar-forsterker-støyplate Metal Machine Music fra 1975. I den større sammenhengen en større prestasjon enn The Shape of Rock to Come, siden det ikke fantes noen kontekst for Reeds noise i 1975. Om Marhaug og Reed hadde byttet titler på platene sine hadde historiens progresjon ytt oss full rettferdighet. Kåret til tidenes beste skive av Lester Bangs i 1976, en musikkjournalist som sikkert var like stein som Reed på det tidspunktet, står den ut fra Reeds katalog som en merkverdig og ekstrem utgivelse som mangler holdepunkter i hans egen produksjon og i hans samtid. Det er vanskelig å si det samme om The Shape of Rock to Come. Den står ut som spennende og bra, men den skaper ingen sjokkbølger.

Til slutt et sitat fra Lou om Metal Machine Music, forøvrig ingen sammenligning med The Shape of Rock to Come; "Anyone who gets to side four is dumber than I am."

Groovissimo

Animal Collective - Sung Tongs

Naturbarn fra Maryland byr på 50 minutter med friske urter, nøtter og bær. Og noen magiske sopper til dessert.

Flere: