Wincing The Night Away

The Shins

CD (2007) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Verdens beste popband

Dette er plata som kommer til å dele både fans og kritikere i to, fordi den er både tyngre og rarere enn sine forgjengere.

Av Asle Frøkedal

15.01.2007 (opprinnelig fra pstereo.no)

The Shins kan bli verdens beste popband i 2007.  Det er først da - nærmere bestemt 22. januar - at Wincing the Night Away kommer i butikkene. Den kommer til å ha litt av den umiddelbare melodityngden fra Chutes Too Narrow og litt av den tåkete indiepsyken fra Oh, Inverted World. I tillegg kommer den til å vise en side av The Shins vi ikke visste eksisterte. En eksperimentell side. Ja, tenk det.

Dette er plata som kommer til å dele både fans og kritikere i to, fordi den er både tyngre og rarere enn sine forgjengere. Jeg skal ikke komme her og fortelle deg at jeg likte Sea legs eller Split needles første gang jeg hørte denne plata. Jeg skal ikke nekte for at jeg var spektisk, forvirret - ja, til og med litt nervøs på bandets vegne. Men dette er en av disse platene som gjør popmusikk til det fineste i hele verden. Dette er det sterkeste beviset på at James Mercer kan gjøre akkurat hva han vil, og beholde det geniale hele veien. Ja, dette er plata som gjør The Shins til verdens beste popband i 2007.

Jo da, jeg var skeptisk de første rundene, men fant trøst i sanger som Phantom limb og Turn on me, som på alle måter fortsetter der de etterlot oss i 2003. Popmusikk som henter arven sin fra de mest åpenbare steder, men som legger til effekten som etter min mening er en av de sterkeste og karakteristiske på denne sida av Neutral Milk Hotel. Jeg snakker om Mercer-effekten - den som gjør The Shins til noe helt spesielt, selv om de driver med noe helt ordinært. Det er som om James Mercer har øyne i nakken når han skriver låter. Han tar utgangspunkt i pop like klassisk som den Brian Wilson skrev på sitt mest ensidige, men finner noe nytt på veien - noe ingen andre ser ut til å oppdage at eksisterer. Det er dette som er Mercer-effekten. Det er dette som kommer til å gjøre The Shins til verdens beste popband i 2007.

På sin forrige plate var The Shins bandet alle kunne like. Det låt sprudlende og elegant, og veltet seg i melodier like vesentlige som sol om sommeren. Kissing the lipless hadde den fineste teksten noensinne presentert av et indiepop-band. Saint simon hadde vokalharmoniene som fikk personer født på midten av 80-tallet til å omfavne ting Phil Spector gjorde da foreldrene deres var små. Gone for good hadde countryen som nøytraliserte et ellers litt kjølig plateår og gjorde en snøfull busstur over Haukeli til en barbeint parade gjennom blomster og regnbuer.

"Wincing the night away" begynner som soveterapi og ender opp i en nydelig komet som skyter fart over den svarte Albuquerque-himmelen. Vi møter en rød kanin som har forvillet seg gjennom et hull som minner om det som slukte Alice i eventyrland. Vi får erfart at Australia kan være verdens lykkeligste sted, og en hjertetung seiler-jente minner oss på hvor fordømt bra Chutes Too Narrow faktisk var. James Mercer synger med stjerner både over og i seg. Han klamrer seg fortsatt til ordbok-engelsk og metaforer som kunne få ham innlagt, men fortsetter å fortelle de fine historiene sine - selv om vi slett ikke alltid vet hva de egentlig handler om.

Wincing the Night Away er både varm og kald, lys og mørk, munter og tung. Styrken er at den balanserer mangfold med helhet. Låtene er ulike, men utfyllende.

La meg prøve å forklare, låt for låt, i rangert rekkefølge:

1. A comet appears
En naken himmel, en vakker komet og en stemme så tydelig og pen at den plasserer James Mercer i en klasse helt for seg selv.
10/10

2. Girl sailor
Inneholder noen av de fineste tekststrofene i Shins-katalogen. Jeg tenker spesielt på "...and I have no lantern to light your way home tonight" og "...you won one too many fights, wearing all of your clothes at the same time - but you won't win here tonight" - begge i sine sammenhenger, naturligvis.
10/10

3. Turn on me
Det beste fra Chutes Too Narrow skrapt sammen i en låt. Poppa, med vokalharmonier, stemningsskifte og platas mest karakteristiske vokalvending, idet refrenget slår inn. Mercer-effekten, ja.
9/10

4. Australia
Helt uimotståelig feelgood, som bare The Shins kan gjøre det. Det høres ut som Mercer vinner i lotto, feirer bursdag og debuterer seksuelt - på én gang. At vi befinner oss i Australia, er nok ganske tilfeldig, men hvorfor ikke?
9/10

5. Split needles
En av de mer eksperimentelle sangen på Wincing the Night Away. Kaver seg bortover med noen tunge rytmeslag over en vokalmelodi som flytter seg i herlige linjer. Siste minuttet er pur popmagi, iblandet støy og stryking.
8/10

6. Red rabbit
Kanskje det varmeste sporet fra plata. Høres ut som noe spilt inn i Asia et sted, i en tegnefilm med Pikachu-lignende dyr som lever i en håndtegnet verden av klokker, orgel og bass. Akkurat passe pussig.
8/10

7. Phantom limb
Et opplagt singelvalg, og en drømmende poplåt et sted mellom The Beatles og Manic Street Preachers rundt Know Your Enemy. Den skurrete basslyden er intet mindre enn fantastisk.
8/10

8. Sleeping lessons
En intro, en begynnelse, en vekkelse. Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å åpne en plate på, enn å vekke lytteren opp steg-for-steg. Progressivt og velskrevet.
8/10

9. Pam berry
Varer under minuttet og er mest et bindeledd mellom Australia og Phantom limb. Stemningsfult og passende.
7/10

10. Sea legs
Hvis The Beach Boys hadde gjort hip-hop, ville resultatet blitt omtrent som dette. Slett ikke et høydepunkt, men finner sin plass i sammenheng med resten av låtene.
6/10

11. Black wave
Kanskje den aller tyngste sangene på Wincing the Night Away. Mørkere, seigere og mer undrende enn det vi er vant til fra The Shins.
6/10

Du bare må høre Wincing the Night Away før du dør.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

Groovissimo

Devendra Banhart - Niño Rojo

Let that hair hang down, let your hair grow down. Del to av Devendras Georgia-innspillinger.

Flere: