Loosebox

Emmerhoff & The Melancholy Babies

CD (2002) - Melancholy / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Emmerhoff viser hestekrefter

Nå er det vel på tide at Emmerhoff kommer frem i dagslyset her til lands.

Av Bjørn Hammershaug

03.03.2002

Vestlandets hovedstad har lange tradisjoner som landets mest utadvendte by. Det var mer naturlig for bergenserne å ta båten når de skulle vekk, enn å klive fjellene over til Østlandet. Nærheten til kontinentet kan kanskje forklare noe av årsaken til at byen har blant landets største og mest vitale musikkscener. Litt glemt blant elektroniske yndlinger og bedårende popsolister finnes Emmerhoff & The Melancholy Babies. De har vært blant oss siden 1996 uten å kapre de største overskriftene, og det er nesten så man tenker: Endelig et Bergenband som får lov til å utvikle seg litt i fred. Det er ikke sikkert Gunnar Emmerhoff & co ser på det med like blide øyne, men Loosebox har i hvert fall blitt en plate det er grunn til å være stolt av. Med et ørlite unntak for omslaget, som feilaktig nok kan få folk til å tro at dette er et slags softmetal-band.

Det er det nemlig ikke. Emmerhoff og hans melankolske barn høres heller ikke ut som de kommer fra Bergen i det hele tatt. De virker snarere å være påvirket av den samme fjelluften som formet 16 Horsepower for noen år siden. De deler dermed gjeld til eldre helter som The Gun Club, Divine Horsemen, The Bad Seeds, samt nyere artister som Grant Lee Buffalo, Friends of Dean Martinez og Lift to Experience. Av norske artister er det vel bare Madrugada som så langt har lykkes innen denne sørstats-gotiske retningen. Selv om Emmerhoff suger næring fra andre, er Loosebox et så vellykket og særegent album at det bør være utgivelsen som gir bandet full og fortjent oppmerksomet utenfor hjembyen.

Mens Colorados 16 Horsepower lar folkeinstrumenter som trekkspill og banjo dominere, er Emmerhoff dels noe mer gitarbasert og metallisk, dels mer eksperimenterende med lydmalende orgel/keyboards. Den desperate vokalen og slintrende slidegitar som skjærer over et blytungt komp er tilstede. Særlig på Rag-and-Bone Man, Rattler, Skelteon Waltz, Migraine Boogie (med drømmevokal av Linda Fay-Hella) og den noe anmasende grungepastisjen Mudswirl høres likheten mellom bandene tydelig. Gunnar Emmerhoff svovelpreker her i overbevisende David Eugene Edwards-stil, mens bandet jager rullende bak med djevelen på slep. Slik blir det himmel og helvete ut av, noe bandet vet å utnytte og produsent Træen vet å fange opp. Disse mest intense øyeblikkene avløses av mer ned-på-jorda låter, som den skjønne twang-balladen Pleasureground og det radiovennlige popsporet Baby Sinister. Åpningen bør også særlig fremehves. The Emissary er en instrumental som raskt hensetter lytteren i riktig stemning, og den fungerer som veiviser inn i et av platens sterkeste øyeblikk, This Summer's Done. Fra den gyngende åpningen bygges det opp med det messende koret "I'm dying to see you again..." På hviskende og mystiske Red Letter Day våger de seg med hell på et spor som dras over syv minutter, og som sklir naturlig over i det neddempede tittelkuttet. På scenen fungerer nok de energiske rockelåtene meget bra, men på skive er det disse tungsindige mørkemann-balladene som gjør sterkest inntrykk, og som virkelig fremhever bandets originalitet.

Har man som undertegnede sansen for dommedags-country og usminket rock er Loosebox en plate som er sterkt å anbefale.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Flere: