Live at the Isle of Wight 1970

Leonard Cohen

CD (2009) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The way we were

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Av Tor Hernan Floor

26.10.2009

They locked up a man for trying to rule the world. The fools, they locked up the wrong man.

Lenge før Leonard Cohen kollapset på scenen i Valencia tidligere i år. Før han ble buddhistmunk, plateprodusent og norgesvenn, var han en av 70-tallets skarpeste folkartister.

Med en fot i poesien, og den andre i det gryende musikkmiljøet rundt Andy Warhols The Factory, hadde Cohen et godt utgangspunkt for å bli en stor musiker. Hans to første plater Songs of Leonard Cohen (1967) og Songs from a Room (1969) ble riktignok ikke kommersielle suksesser før senere, men de gav Cohen stor kredibilitet i kunsterkretsene i New York.

Det er med dette materialet i bakhånd at den 35-år gamle canadiske poeten står på scenen under Isle of Wight-festivalen i 1970. En It-happening for sin generasjon, med artister som The Who, Jimi Hendrix, Miles Davis, The Doors, Joni Mitchell, Donovan, og Jethro Tull i lineupen.

Cohens materiale er i 1970 på sitt sterkeste lyrisk. De to første platene har i seg materiale som til dags dato har evnen til å fascinere og utfordre nye lyttere. Til scenen på Isle og Wight har folksangeren også med seg en rekke låter som fra det kommende albumet Songs of Love and Hate (1971), som skal bringe Cohen sin velfortjente suksess hos massene, men også et dilemma for han omkring sin fremtidige musikalske identitet.

Med seg på scenen har han produsent Bob Johnston, en rekke koredamer og gitaren. Oppsiktsvekkende godt humør, sanger om selvmord og fortapelse og ikke minst en iver etter å vise seg frem. Cohen anno 1970 er en artist som leter etter sitt eget uttrykk, og som på sitt neste album skal ta det første steget mot pop på New Skin for the Old Ceremony (1974)

I det lyset er derfor liveutgivelsen av Isle of Wight-konserten Cohens likesinnet med Dylans Live at Newport, eller Youngs Live at Massey Hall, plater hvor artistene utfordrer sjangeren, men ikke minst seg selv. Dette steget fullbyrdet Cohen senere gjennom et samarbeid med Phil Spector på Death of a Ladies Man (1977), et album han senere han kalt forkastelig.

Det mest oppsiktsvekkende ved dette livealbumet er hvor godt opptaket er gjort, og i hvor stor grad det klarer å overføre Cohens smånervøse og upretensiøse fremførelse. Særlig fremtredene er gipsyversjonen av Famous Blue Raincoat, og den rikt instrumenterte Lady Midnight, låter hvor Cohens lyriske presisjon og vokal fremstår som det ypperste av hva folkmusikk har vært og noen gang vil bli.

Lenge før nordmannen Marianne Jensen (nå Ihlen Stang) gav ut boken om sitt forhold til Cohen på 70-tallet, før avdankete Idol-deltakere voldtok Hallelujah, så var Leonard Cohen en av verdens beste låtskrivere og liveartister. Det er påfallende i hvor stor grad han har utelatt sitt tidlige materiale på f.eks liveutgivelsen Live in London (2009), og det sier mye om hvilken transformasjon Cohen og hans publikum har gått gjennom siden han leste dikt på scenen og skrev låter om rusavhengige samfunnstapere.

Dette er året hvor du kan oppleve begge sider av det musikalske geniet Leonard Cohen live på plate, men for meg er det ingen tvil om hvilken av dem jeg foretrekker.

Groovissimo

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool

Lindstrøm har enda mer briljant og prisdryssverdig pop på lager

Flere: