The Hungry Saw

Tindersticks

CD (2008) - Beggars Banquet / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Nattsvart og sterkt comeback

Lyden av høst. Nittitallest beste britiske band er tilbake med mer sår og mørk tristesse.

Av Magne Johnsen

23.05.2008

Nottinghams musikalske konger og nittitallets aller beste britiske band melder sin tilbakekomst etter å ha vært borte noen år. Og de gjør det med stil. Tristessen, truende skyer og forlis, tonesatt sårt gjennom svulmende strykerer og regntunge, dramatiske arrangementer - det meste er fremdeles inntakt.

Tindersticks sto frem rundt midten av nittitallet med gripende musikk og tekster som fikk menn til å gråte, kvinner til å tilgi og halvdøde hunder til å hyle mot månen. Stuart Staples frontet såre følelser i et band som da var blant de beste i verden.

Godt å fastslå at Nottinghams stødigste ikke er så veldig langt unna i 2008.

Et fløyelsmykt lydbilde smyger seg rundt barytonen til Stuart Staples, stemmen som fremdeles hulkende griper tak og ømt fillerister sine lyttere. Selv om bandet nok ikke er like intens som i gamle dager, passer de nattfargede tonene fremdeles som hånd i hanske til tekster signert en av de fineste låtskriverne som vandrer rundt på de regnfylte britiske øyer. Imponerende når vi vet at Dickon Hincliffe; Staples' tidligere musikalske hovedsparringspartner, er ute av bandet. Tindersticks har krympet til en trio og er kanskje ikke like utfordrende som før, men de gløder likevel sterkere enn de aller fleste, først og fremst gjennom en markant og unik frontmann.

Stuart Staples treffer toner på musikkhimmelen få er i nærheten av. Lyden er personlig og gjenkjennende, trist og sår, men samtidig struttende av menneskelig varme, god whisky og sterke sigaretter. En gudbenådet vokalist! De tre første platene til Tindersticks er skinnende rockeklassikere og selvsagt best i en litt variabel katalog. Staples' soloskiver de siste årene har også vært ganske så fine, og fin var også en konsert jeg fikk med meg i Bergen et par år tilbake. Crooneren har vel storsett levert varene hele veien, selv om ikke alt har vært like sterkt og vanedannede.

The Hungry Saw er Tindersticks' først plate på fem år. Et comeback altså. Og et bunnsolid også, selv om vi ikke finner noen hudløs vakker Tiny Tears, ingen lysende Travelling Light, eller en himmelsk Kathleen. Men her er likevel øyeblikk som majestetisk og følsomt beveger. Selv om det er en slankere utgave som står frem, er det en storslagen og rik instrumentert lyd som åpenbarer seg. Med et ras av gjestemusikere involvert er platen strykertung, men piano og blåsere gir luft under vingene til låter som stiger opp, skygger for sola og fremstår som et perfekt alternativ til sommerlette og tanketomme musikalske poptoner.

Tindersticks er fremdeles mørkets mestere, selv om nittitallets raseri og hudløse dramatikk er tonet noe ned. The Hungry Saw er fylt opp med en helhetlig og øm stemning, der fortidens sår kaster mørke skygger over en truende morgendag. Blant høydepunktene finner vi smygende Yesterdays Tomorrows med en åpningslinje som vel oppsummerer hele platen; Ah those days, those days where did they go?. Nevnes må også det vibrerende tittelkuttet der bandet står frem med et kledelig glimt i øyet, og ikke minst de himmelske strykerne på aldeles nydelige The Turns We Took. Pianodrevne Come Feel the Sun er også en liten favoritt på en plate som har vokst for hver gjennomspilling, og som helt sikkert vil virke ennå sterkere når høsten engang setter inn.

The Hungry Saw vil neppe føre nye fans til Tindersticks, men for de av oss som har fulgt Nottinghams beste band er dette et kjærkommet comeback, og en plate som nok er bandets beste siden elleve år gamle Curtains.

Groovissimo

Thelma & Clyde - White Line

Mørk optimisme, massevis av driv og fremtidsassosiasjoner.

Flere: