Lie Down in the Light

Bonnie Prince Billy

CD (2008) - Domino / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En røst full av visdom

Fra en pøl i veien ser Bonnie Prince Billy sola stå opp over en stadig kaotisk og vanskelig verden.

Av Magne Johnsen

12.06.2008

Verden raser, vinden uler og sommeren lar vente på seg i nord. Popmusikken som tidligere har gitt sinnet lys og latter hjelper ikke nå, på vei inn i natten, der lyset jager en urolig søvn og sår fortsetter å blø. Lys i mørket, mørke i lyset, og tid for Bonnie Prince Billy igjen - Will Oldhams alterego som de siste ti årene har skrevet sanger med nesten legende kraft, der han fra en pøl i veien har han sett opp på en verden i brann og angstfylt bedt om forståelse og tilgivelse.

Lie Down in the Light er tilsynelatende en lysere utgivelse fra Bonnie Prince Billy, der den følger opp fjorårets EP - hengivne Ask Forgiveness. Livet har likevel stadig flere spørsmål enn svar, selv om det virker å gå litt bedre. Det nye albumet er retur tilbake til Statene etter oppholdet på sagaøya, der hans forrige langspiller ble formet med sjøsprøyt i håret. Stemningsfullt hopper den tilbake, over stille Master and Everyone, og ender opp rundt eviggrønne, smektende Ease Down the Road - platen som fulgte opp smertefulle I See the Darkness.

For en katalog!

Det enkle er ofte det vanskeligste. Du vet hva du har, men likevel settes alt på spill i uforståelige ord og handlinger. "When there's only thing I can do, well you know I don't want to do it...". Oldham sitter ved leirbålet under en stjerneklar natt, spiller banjo og fester sine tanker på papiret, mens prærieulvene hyler mot en måne som trøstende lyser opp natten. Easy Does It åpnes sårt med en hulkende fele, men slutter i en slags lys bekjennelse der det nære; familie, venner - det som virkelig betyr noe - er det som trengs i et urolig sinn.

Med cowboyhatten på snei og en røst full av visdom trilles sanger ut av ermet til en enestående artist, som så vist har noe å melde. Selv om to år gamle The Letting Go var fin, føltes de islandske alvene den var omgitt av påtrengende, og delvis i veien for en låtskriver som har gjort mye av sitt beste ravende rundt i hillebilly-fylla. Årets fremstøt er nykter nok, men har likevel noe odør av vindskeive røtter, selv om platen også er blant de finest produserte i amerikanerens katalog.

Angsten kjennes fremdeles, men Oldham lar håpet og lyset sive opp i dagen. I himmelsk duett med Ashley Webber i betagende So Everyone åpnes sluser i et bankende, brennende og bekjennende hjerte:

I'm a good person
and free
and she loves me

Lambchops Mark Nevers styrer spakene i et luftig og drømmende lydbilde, og med gamle venner tilbake - med broder Paul og hans bass i spissen - betyr det slentrende toner fra nylostrenger, banjo, pedalsteel og piano oppe i fjellheimen, der strykere og blåsere danner kontraster og himmelsk helhet. Bittersøt og tilgjengelig country møter glassklare vokalharmonier og øm, skeiv fjell-folk når Bonnie Prince Billy står frem med 12 nye sanger i skjæringspunket tro og tvil, håp og pine, lys og mørke.

Fra start til mål, noen hvileskjær til tross, dette er toner og ord få matcher. Av frydefulle øyeblikk må nevnte Easy Does It og So Everyone trekkes frem. Begge fremkaller gåsehud med sin nakne skjønnhet. Men her er mer: Duggfriske Glory Goes er grønn sommernostalgi, og vemodige For Every Field There's a Mole - med en saksofon som fargelegger musikken med blåfargen fra coveret – behager stort. Det gjør helt klart også Nancy & Lee-inspirerte You Want That Picture, der Olhams mandige skjeggrøst duellerer med lysende Ashley Webber. Såre Missing You og det ironifrie punktumet I'll Be Glad står heller ikke langt tilbake – alt i et mykt landskap, med et ras av detaljer i en kledelig og varm produksjon.

Med en dirrende tilstedeværelse føles dette som en oppsummering av to tiår med lyder av eget liv, samtidig som 2008-utgaven peker fremover med musikk som treffer bevegende strenger. Will Oldham overbeviser – igjen. Som låtskriver står han fjellstøtt, skulder ved skulder med åndsbroder Jason Molina - begge har de levert noe av det sterkeste på plate det siste tiåret. Lie Down in the Light føyer seg inn blant amerikanske kolosser, et nytt kapittel som overrasker med å fordrive mørket, og klinkende klart slår fast at det tross alt er bedre å ligge nede – med pust igjen – i lyset fra en livgivende sol.

Som kidsen i huset sier om sine: Bonnie Prince Billy ruler!

Groovissimo

A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky

Elsk eller hat: nok et post-apokalyptisk manifest fra kanadisk kollektiv.

Flere: