Jacksonville City Nights

Ryan Adams & The Cardinals

CD (2005) - Lost Highway / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Søken etter perfeksjon

Mørke og oppdenga sanger om selvmord og personlige tragedier.

Av Thomas Vehus

25.09.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

"Can't tell the truth in a house of lies"

Jeg tror denne lille linjen fra "A kiss before I go" sier alt om Ryan Adams og hans evige søken etter det ultimate musikalske uttrykket. Her er mannen som startet som "alternativ country-gud" og endte opp som "rock and roll wannabe-posør" i løpet av tre til fire fattige år. Han har på tilsynelatende krampaktig vis prøvd å ikke lyve for seg selv.

Det er uansett hans side av saken.

Det er ingen hemmelighet at Ryan Adams har vandret lenge i ørkenen på leting etter den magiske kilden han drakk så begjærlig av tilbake på nittitallet, da låtperlene falt fra munnen hans bare han åpnet den.

I sin søken etter perfeksjon, og i kampen for å ikke stå på stedet hvil, har han gått seg bort i sin egen selvopptatthet. På veien har han glemt at det faktisk går an å holde seg til det man kan best, uten på noen måte å stå på stedet hvil. Jeg tror Ryan har løyet til seg selv hele tiden, og at han er den eneste som ikke har oppfattet det.

Jeg har alle disse årene holdt fast ved min påstand om at Ryan Adams nok en gang skal gjenoppstå fra asken og vise verden at han fremdeles kan levere sanger som "Dancing with the women at the bar" eller "Oh my sweet Carolina".

"Jacksonville city nights" er på ingen måte en ny "Heartbreaker" eller "Strangers almanac". Den er ikke så god. Men fy fanken den er mye, mye bedre enn "Love is hell", eller enda verre "Rock n roll". Den er til og med mye bedre enn den ganske så gode "Cold roses" fra tidligere i år.

Jeg tror Adams må ha mistet noen kjære i løpet av den siste tida, for "Jacksonville city nights" er stappfull av savn. Sårt, gripende, paralyserende og ubegripelig savn. Ryan har laget god musikk under slike omstendigheter før, og nå har han klart det igjen.

"Dear John" er så skjør og sår at jeg nesten ikke klarer å tenke beint i det stemmene til Norah Jones og Ryan smelter sammen mens de synger:

"Two silvers rings
one's on my finger and the other one's gone
went underground with you
oh John"

Jeg har alltid likt Norah Jones, jeg skjemmes ikke engang av å si det høyt. Jeg smelter totalt av å høre henne synge The Band sin "Bessie Smith", eller "Tennessee waltz", udødeliggjort av blant andre Otis Redding. Hun skaper en perfekt legering av blues, soul og gospel. Parringen med Ryan er nesten uvirkelig god. "Dear John" starter med Norahs stemme langt fremme i miksen, mens Ryan kommer sterkere inn på andre verset. Til slutt messer de savnet av hverandre i en perfekt enhet.

"Dear John" er den beste sangen Ryan Har skrevet på fem år. Den er en av de beste sangene han har skrevet noen sinne, faktisk.

En annen storhet er "The end". Den sammenfatter også følelsen jeg har for helheten i denne plata. Dette er honky tonk. Ikke på den tradisjonelle Patsy Cline-måten. Men på grunn av instrumenteringen, den vokale fraseringen og den generelle innstillingen i materialet.

"The end" står som et eksempel på hvordan en klone av Gram Parsons og Lefty Frizell ville ha hørtes ut.

Alt i alt er plata full av mørke og oppdenga sanger om selvmord, personlige tragedier og, som nevnt tidligere, det altoppslukende savnet.

"September" er en skjør ode til et selvmord. "Pa" er et vakkert portrett av et, bokstavlig talt, dødelig savn. "A kiss before I go" er en perfekt liten country-låt som jeg oppfatter som Ryan sin avskjed med Kong Alkohol. Han har endelig innsett at alkoholen ikke akkurat gjorde ham mer sympatisk. Han er ikke blitt avholdsmann, han bare prøver å unngå å drikke hvis han har muligheten. Hva det betyr i praksis, er en helt annen sak.

One shot, one beer and a kiss before I go

"Jacksonville city nights" er en god plate. Ingen sanger er dårlige, de fleste er faktisk riktig så bra. I tillegg er det to til tre låter som stikker seg desidert mer fram enn andre. Mer enn det forlanger jeg faktisk ikke av ei plate.

Selv om artisten heter Ryan Adams.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Arthur's Landing - Arthur's Landing

Arthur Russells venner viser med denne samleren hans enorme musikalske nedslagsfelt.

Flere: