The Devil, You + Me

CD (2008) - City Slang / Bonnier Amigo

Genre:
Rock

Spor:
Good Lies
Where In This World
Gloomy Planets
Alphabet
The Devil, You + Me
Gravity
Sleep
On Planet Off
Boneless
Hands On Us
Gone Gone Gone

Referanser:
The Postal Service
Caribou
The Whitest Boy Alive
The Sea and Cake
Wilco
Radiohead

Vis flere data

Se også:
Neon Golden - The Notwist (2001)

Elegante høstsonater

Etter 6 år kommer det tyske elektropop-bandet endelig med nytt materiale. Kvalitativt sterk, uten de store overraskelser.

Av Bjørn Hammershaug

30.06.2008

6 år er lang tid i platebransjen. For mitt vedkommende var det overraskende at det allerede hadde gått så mange år siden Neon Golden markerte seg som en av de tidlige 00-tallets mer innflytelsesrike plater innen melankolsk elektropop. Neon Golden høres fremdeles ikke utdatert ut, slik The Devil, You + Me også fremstår som en plate med lang holdbarhet - foran den umiddelbare gledesrus.

Vi som har fulgt denne gjengen med et halvt øye, vet at de har holdt seg aktive gjennom en rekke prosjekter de siste årene (Lali Puna, Tied + Tickled Trio, 13 & God, Ms. John Soda mm.), men det har vel vært The Notwist vi har ventet mest på. Første spørsmål blir derfor: Er den "verdt" ventetiden?

Tja. The Devil, You + Me vil neppe skape de store bruduljer. Men det er i hvert fall en veldig gjennomarbeidet og detaljrik plate som kommer smygende ved gjentatt lytting. Gjennom hodetelefonene kommer de mange finessene til sin rett, blant annet samarbeidet med stort orkester, og det er helt klart et imponerende arbeid som ligger til grunn i både arrangementer og produksjon her. Hør for eksempel på en aldeles nydelig sak som Gloomy Planets der akustiske, elektroniske og orkestrale elementer flettes sammen til en sømløs høstsonate. The Notwist lesser aldri på, de er restriktive i bruken av virkemidler og vever mange av sine ideer inn i et sobert uttrykk som er veldig deres eget og faktisk ganske uforandret siden sist. Jeg synes vel at at et band som Portishead kom tilbake etter et lengre opphold med en mer spennende plate enn det The Notwist gjør her. Men det har vel kanskje heller ikke vært poenget deres. The Devil, You + Me er i første rekke en usedvanlig behagelig lytteropplevelse. Og den har sine øyeblikk, selv om disse aldri blir "ruvende".

I won't sing hilarious synger Markus Acher søvnig på Alphabet, og det har han jo helt rett i. Med sin restriktive, nesten følelsesløse vokal underbygger han The Notwists distanserte uttrykk, som sammen med det kontrollerte lydbildet ikke gir de store rom for det lekne og impulsive. Det kan passe godt på vemodige låter som Sleep, hvor det er vanskelig å ikke bli døsig og lykkelig på samme tid. De minner hele tiden om at det er et varmt hjerte som banker bak den tilsynelatende kjølige kontrollen.

Her finnes også enkelte koplinger mellom mer uventede utbrudd og det kraut-motoriske drivet som fungerer godt. Jeg liker måten de beveger seg inn i et mer avantgardistisk terreng, uten å miste fokus på de vevre melodiene sine (som på On Planet Off og Hands On Us som ikke er helt ulikt nevnte Portishead), men i likhet med alt annet de gjør så skjer det uten de store fakter.

Mange andre band har fulgt i Notwists fotspor etter Neon Golden, men fraværet av en unik opplevelse denne gangen oppveies i det store og hele av å være med på en delikat ferd gjennom et høstfarget landskap. Notwist roper ikke etter din oppmerksomhet, men kanskje det er med sin stillfarne eleganse denne vil komme styrket ut av tidens gang.

Det må også legges til at omslaget er særs utsøkt, og nasjonalfølelsen kan skrus et par hakk opp ved tanken på at det er norske Yokoland som står bak dette.