Red Cities

Chris Brokaw

CD (2002) - 12 XU / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Rødglødende

Chris Brokaw får endelig boltre seg helt alene. Ørkenrock møter storbystøy på denne fantastiske platen.

Av Bjørn Hammershaug

13.08.2002

Chris Brokaw er en musiker med enorm tyngde i alternative rockekretser. Trommisen/gitaristen fra New York er kanskje mest kjent fra SubPop-legendene Codeine og Come, men han har i de senere årene også markert seg med band som Pullman, The New Year og The Empty House Cooperative. Brokaw har samarbeidet med et vell av artister; Steve Wynn, Evan Dando, Bundy K. Brown, Will Oldham, Thalia Zedek (Come), Curtis Harvey (Rex), David M. Curry (Willard Grant Conspiracy), Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback), Matt Kadane (Bedhead) og... kort sagt, det meste som kan krype eller gå innen moderne rock av høy kvalitativ verdi. Ikke rart han av og til får lyst til å gjøre noe helt på egen hånd, det er han selvfølgelig mer enn kapabel til, og følgelig trakterer han både gitar og perkusjon selv på denne helinstrumentale platen. Slik kan det fort bli navlebeskuende saker ut av, men så er ikke tilfelle med Red Cities, som er Brokaws første hele soloskive (han slapp en EP i 2001).

Selv om det er mulig å kjenne igjen spor fra mange av hans tidligere prosjekter, er Red Cities stilmessig ganske langt unna det han har drevet med tidligere. Men så har han da også gjennom hele sin karriere vist evne til å beherske ulike arenaer, og på Red Cities kan man si at vi møter mange av hans ansikter. Det er måten han klarer å skape stemningsfulle variasjoner over en reativt enkel lest som gjør dette til en fantastisk plate, og som for alvor bør få flere til å merke seg hvilken spennende musiker Brokaw egentlig er. Alle sporene er forøvrig egne komposisjoner, med unntak av vakre The Look of Love som er skrevet av Burt Bacharach og Hal David.

Brokaw har maktet å hekle sammen et lappeteppe av gitarer, enten de brukes klart og melodiøst, med ren feedback-lyd, eller slide, twang, støy og harmoni - en gitar er ikke en gitar er ikke en gitar i hans hender. Han binder disse collagene sammen med sin kontante trommestil, noe som gjør Red Cities til en rik opplevelse å lytte til - hele tiden. Hvis John Fahey, Calexico og Papa M er gode nok referanser for deg også, så er dette et opplagt must-have. Fahey/Pajo-linken kommer særlig godt frem på det ti minutter lange The Fields (part II) som han dristig nok har lagt nesten helt først. Den hypnotiske låten setter de andre noe i skyggen, i hvert fall umiddelbart. Her lar han gitarene flyte lagvis over i hverandre i en suggererende symbiose av melodi og støyelementer, der fokus aldri slippes helt i den frie flyten. Låten minner egentlig litt om Drunken Spree, fra Papa Ms Live at the Shark Cage (1999) hvis det kan være til hjelp. Heftig er den i hvert fall!

Det viser seg raskt at det også er nok av andre godsaker her. Etter den lange stjernemarsjen klimprer han til med en fiffig mariachi-lignende sak, Calimoxcho, som trekker inn min tredje referanse, Calexico, som måleenhet. Noe av det samme terrenget som Calexico (og også Friends of Dean Martinez) vandrer i på sine egenutgitte utgivelser er en rød tråd på store deler av Red Cities, selv om Brokaw er nærmere New York enn Mexico. Vi serveres dessuten klassiske post-rock partier (Wallet Corner), spaghetti-western (særlig i martn's-dansen Topsfield State Fair) og drone/støy-rock på rekke og rad her, og det er ingen grunn til å savne et større spekter i instrumenteringen (selv om klokkespillet på de svært punchy sporene Shadows og King Ferdinand gir dem ytterligere driv forover). Den store spennvidden til tross, låtene er enhetlig satt sammen, der kombinasjonen av vakre melodier med truende støypartier er en slags fellesnevner. Det gir Red Citites en urovekkende, rødglødende aura. Hos meg fører slikt til glede langt inn i øregangene, helt inn i nervesenteret. Det er en opplevelse flere bør kunne få av denne skiva.

Red Citites er rett og slett en imponerende debut av Chris Brokaw. Som om det egentlig var en stor overraskelse. Resultatet står til 6 minus, som man drømte om å høre på skolen.

Groovissimo

Helldorado - Director's Cut

Hemningslaus og morderisk debut frå ein løfterik Stavangerbande.

Flere: