Demolition

Ryan Adams

CD (2002) - Lost Highway / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Noen trøstens ord

Denne mannen ligger ikke på latsiden. Det skal man bare være glad for.

Av Jonas Prangerød

11.11.2002

Ryan Adams var svært ambisiøs etter Gold (2001) og hinta om fem nye album som lå klare. Så får vi Demolition, noe jeg mistenker er et nytt album nærmest fordekt som en samling demoer. Hva er vel bedre for å dempe forventningene etter flere års skamros? Selvsagt kan dette opprinnelig vært ment som demoer, men da må jeg si at de er særdeles gjennomarbeidede slike. De tretten låtene er verken spesielt grovkornede, rå eller upolerte.

Denne karen synes visstnok ikke det er særlig morsomt å være en bokstav fra Bryan Adams. Musikalsk sørger han i alle fall for å holde en armlengdes avstand. Americana, heartlandrock, singer/songwriter eller voksenrock, kall det hva du vil. Ryan Adams vandrer gjennom kjente strøk. Han er uansett en av spydspissene i den scenen som har fått mer tradisjonell rock inn i unge menneskers stereoanlegg. Det føles nært, godt og i blant trøstende å høre Demolition. Tempoet varierer noe, men hoveddelen av låtene er rolige og følsomme.

Når Adams nærmer seg amerikansk standardrockformat, minner han om en viss landsmann med godt grep om det jordnære. Jeg trodde først at Desire var en tolkning av Bruce Springsteen, og innså ikke at jeg tok feil før jeg leste at Ryan Adams var kreditert som eneste låtskriver. Nå har de to ganske ulike stemmer, både vokalt og tekstmessig. Det er likevel ikke vanskelig å forstå de som har kalt Adams den nye Springsteen. Ofte er kanskje Neil Young en mer korrekt referanse, i hvertfall om man sikter til Youngs mer dempede sider.

Albumet sparkes godt i gang med Nuclear og Hallelujah. Nevnte Desire og etterfølgende vise Cry On Demand er vakre små perler. Andre låter rocker betydelig mer, selv om ikke noe av dette kan defineres som kraftrock. Country-elementene legges på utsiden i den fengende Chin Up, Cheer Up. Noen anonyme spor finnes jo, men hovedsakelig er dette et skikkelig koselig og godt stykke musikk. Det mest overraskende er nok avslutningen Jesus (Don't Touch My Baby). Den er spilt inn av Adams alene, med bruk av blant annet synth og trommemaskin. En atypisk, men fengslende måte å avslutte på.

Demolition er som sagt demoer, men plata har en helhet og såpass sterke innspillinger at man ikke merker dette. Mange ulike musikere og formasjoner er benyttet, og kompisen Ethan Johns deltar på en håndfull instrumenter. I tillegg finner man bidrag fra Bucky Baxter (Bob Dylan, Steve Earle m.fl.) og Gillian Welch. Uansett om Demolition er en hvileplate eller overskuddsmateriale er den meget vellykket. Den vitner i alle fall om produktivitet og talent som går hånd i hånd. Det er nok lenge til Ryan Adams føler seg utbrent.

Groovissimo

Kullrusk - spring spring spring spring spring

Med Per 'Ruskträsk' Johansson og Jonas Kullhammar i spissen, har Kullrusk for alvor utvida det tradisjonelle bruksfeltet for saksofon og klarinett.

Flere: