Radiowaves

Seigmen

CD (1997) - 1:70 / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Samling i bånn

Seigmen slår tilbake i vater, men ikke tidsnok og ikke sterkt nok.

Av Øyvind Adde

22.01.2006

Tiden etter utgivelsen av Metropolis må ha vært en temmelig paradoksal opplevelse for Seigmen. Skiva tok av på salgslistene og Metropolis-turnéen solgte ut lokaler som ofte viste seg å være provisorisk innredede idrettshaller i kroker og kriker av landet. Samtidig kunne de ikke unngå å notere at det lå en kraftig indignasjon og demonstrativ avstandstaken til bandet og ulmet der ute. Mest oppmerksomhet sanket en kort og patetisk drittslengingsrunde med Turboneger, en krangel som fikk sitt klimaks med at en smått hoverende Kim Ljung takket Hertis og Co fra podiet da Seigmen i februar 1996 mottok Spelemannspris for Metropolis.

I et intervju med Audio i 1999 fortalte Marius Roth om noen av inntrykkene fra perioden: "Turnéen etterpå var helt merkelig. Vi kunne sitte i timesvis og bare le. Alt var helt vanvittig, plata stoppet aldri å selge, singelen Metropolis ble en salgssuksess og turnéen var utsolgt. Men, det ble litt kjedelig etter hvert, det var som å skru på autopiloten; alt gikk av seg selv. Det var liksom ikke de store utfordringene til slutt. Publikum var fornøyd uansett hva man gjorde. På en annen side var det mange som snudde seg mot oss, og de siste årene så det nesten ut til at det var hipt å hate Seigmen. (...) Det (Metropolis) er en plate vi står inne for, men som samtidig absolutt ikke er vår favoritt."

Etter turnéslutt og en pause, og etter selv å ha karakterisert albumet Metropolis som "et nødvendig feilskjær", gikk Seigmen igang med å planlegge innholdet for neste langspillerformat. Denne gang insisterte bandet på en overgang fra norske til engelske tekster og et klarere promofokus på Europa, punkter selskapet Sony/1:70 nok hadde enklere for å bifalle med en suksess som Metropolis i ryggen. Dernest begynte enkelte av bandmedlemmenes fortid som synthromantikere å avleire seg i det nye materialet. Erik Ljunggren, som hadde bidratt med synthpålegg på Metropolis og den påfølgende turnéen, fikk nå en sentral rolle i byggingen av et nytt og langt mer elektronisk lydbilde. I kombinasjon med et knippe radiobølger, fanget av Lorentz Ryan gjennom antennemontasjer ved Landbruksskolen i Ås og etterbehandlet av Helge Sten (Deathprod.), begynte rammeverket for et nytt Seigmen å ta form.

Med sine introer og mellomspill av radiofanfarer, elektromagnetisk støy og frekvensmodulasjoner kan det være fristende å kalle Radiowaves for et konseptalbum. Jeg finner imidlertid ikke noen overordnet rød tråd mellom albumets tittel og de enkelte låtene som presenteres. Lyrikken ser om noe ut til å dreie seg rundt en slags goth-estetisk depperomantikk av typen man kunne høre fra Depeche Mode, Propaganda, The Cure og Joy Division/New Order under 80-tallet, en genre der det tungsinnede, annerledestenkende og misforståtte mennesket settes i sentrum:

I ask myself if there is
a melancholy god up there
Dissolved in tears I cross my heart
for death to bring us back to start
- Universal

Am I invisible
to all you anticipators?
Life's so beautiful to you
- Bloodprint

Someone will tell you
Nothing's going to happen
There's nothing to care for
All things are predictable
- Performance Alpha/Performance Bravo

Musikalsk tar imidlertid Radiowaves i utgangspunktet opp tråden etter det avsluttende sporet Pantheon fra Total. En saftig synthbass i kombinasjon med Roths krystallklare delaygitar legger en tung og passende matte for det eteriske og ikke minst melankolske anslaget Performance Alpha - et vakkert spor som i kombinasjon med den avsluttende og langt mer aggressive Performance Bravo danner et slags bokomslag for albumet. Det er en på mange måter talende innpakning da innholdet utfolder seg i spennet mellom dempet melankoli og fresende industriell metall. Det låter i det hele tatt veldig homogent, og referansemessig holder de seg genrekompetent svært nær en rett linje trukket opp mellom Depeche Mode og Nine Inch Nails.

Til tross for at Radiowaves således er Seigmens jevneste album, er det fullt mulig å plukke høydepunkter. For min del setter jeg pris på nevnte Performance Alphas flytende behagelighet, et spor som for øvrig kontrasteres effektivt med den lekre, progindustrielle bulldozeren The World Revolves Around You - Seigmens kanskje ondeste og mest brutale øyeblikk i diskografien sett under ett. Mercurial holder på sin side en fin balansegang mellom vakker tristesse og pompøst drama, mens Trampoline viser hvor finjusterte Seigmen var blitt i dynamikken mellom det lavmælte og det eksplosivt høylytte. I låter som The Modern End og Guilt beveger de seg imidlertid både musikalsk og tematisk litt for nærme sola, det vil si Depeche Mode, og da vekkes dessverre tanken "hvorfor ta kopien når man kan få originalen".

Når de største ankepunktene skal trekkes fram står jeg nok en gang tilbake med vokalen og tekstene. Møklebust låter for såvidt mer inspirert enn på Metropolis, endog deler av Total - han takler for eksempel de dynamiske stigningene og fallene bedre, og ligger således i god kontakt med resten av bandet. Likevel synes jeg at vokalmelodiene mangler en del på følelsen for føring av det engelske språket, og dette kombinert med en uttale som flakker mellom engelsk, amerikansk og norskengelsk reduserer i hvert fall min nytelse av disse aspektene.

Radiowaves ble nok ikke det rette albumet å lansere Seigmen i utlandet på, Kassettavgiftfondets myndige støtte på 750.000 kroner til tross. Når alt kommer til alt er Radiowaves på én side Seigmens mest gjennomtenkte album, og samtidig en retur til en kompromissløs holdning uten hensyn til andres meninger. På en annen er det en ekstremt innadvent utgivelse der bandet hadde problemer med å kommunisere med såvel gamle fans som nye Metropolis-tilhengere. Et nytt og lite representativt sjokkrock-image hjalp vel heller ikke nevneverdig på å belyse de kvalitetene som faktisk ligger begravet i denne plata.

Det kan således se ut til at Seigmens ønske om å redefinere seg selv var litt for ambisiøst og radikalt til at gamle lyttere kunne henge med. Mye kan faktisk tyde på at Seigmen ble et band som bevisst søkte å kutte båndene til den lyttermassen det hadde opparbeidet seg, og i stedet finne et nytt. Med lanseringsplaner utenlands, overgang til engelsk og et synthbasert uttrykk gjorde de det i hvert fall nesten overdrevent vanskelig for seg selv, og turneringen i Europa bidro vel strengt tatt ikke til mer enn å tegne et omriss av den marginale publikumskretsen som etter hvert sluttet opp om Seigmen-avleggeren Zeromancer. Rent kunstnerisk evnet Radiowaves etter min mening uansett å slå Seigmens kredibilitet tilbake i vater, men den rakk aldri å arbeide seg opp over det: Høsten 1998 gikk én, og som en følge alle. Seigmen vandret med det over i historien som et merkelig innslag i norsk rock, et innslag som klatret høyt, falt dypt og som lukket døra med den bastante uttalelsen: "Seigmen vil aldri bli et reunion-fenomen."

Groovissimo

John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt

Ein illusjonslaus men ikkje håplaus drabantbypoet, fengande tonar, og smittande ungdommelig mot.

Flere: